«Ka faen skjedde med byen min?»

2 hours ago 1

* Tromsøs popularitet som nordlysby gir massiv turistvekst, men lokalbefolkningen føler seg «tatt over».

* Skyhøye priser, boligmangel og utenlandske oppkjøp skaper frustrasjon.

* Forsker advarer om overturisme og krever regulering av næringen.

* Landemerket Fjellheisen i Tromsø er blitt solgt til utenlandske investorer, noe som bekymrer lokalbefolkningen som føler at turistene tar over byen.

Ved Fjellheisen tar tre kinesiske studievenninner en kort pause fra mobilen:

– «Alle» vet om Tromsø, sier de.

– Vi så masse bilder av Tromsø på en bildedelingsapp. Det er veldig annerledes her enn hjemme.

– Og så ville vi se nordlyset.

Akkurat det er det innmari mange verden rundt som vil akkurat nå.

Den utenlandske trafikken til Tromsø er ikke bare økende – den har eksplodert.

Tallet på internasjonale passasjerer ble nesten femdoblet fra desember 2022 til desember 2025.

I desember 2025 var utenlandstrafikken 21 prosent høyere enn samme måned året før.

Det gjorde Tromsø til en av Norges største flyplasser for internasjonale reisende den måneden.

Så hva gjør det med byen?

Tilreisende gjør fra seg i hagen, har både NRK og VG rapportert.

Politiet må bruke dyrebare ressurser på å redde turister i bil ut fra skiløypa.

Flere fastboende har ikke lenger råd til å bo i byen, fordi etterspørselen fra turister har sendt leieprisene til himmels.

Ved Ishavskatedralen en tirsdag i januar.

Nå mener syv av ti tromsøværinger at det er for mange turister i byen, ifølge Innbyggerundersøkelsen fra i fjor.

«Ka faen skjedde med byen min?», skriver innbygger Eivind Nordbye i en kronikk i Nordnorsk Debatt.

VG dro til Tromsø midt i nordlyssesongen for å finne ut hva som egentlig skjer med Ishavsbyen:

Kan det virkelig være så ille?

Tromsø har nå direkteruter til 14 land, inkludert en rekke nye ruter fra storbyer i Europa.

Allerede før de lander, vet utlendingene hva de vil ha:

Et kjapt søk på nettet avslører at de forventer bilder med seg hjem av nordlys, huskyer, store mengder snø, gjerne liggende på bratte fjell, hval, rein.

Aktiviteten «mating av reinsdyr» er visst blitt et must når man besøker Nordens Paris.

En amerikansk kvinne VG møter innrømmer at hun inntil nylig trodde at reinsdyr var et fabeldyr i likhet med enhjørninger.

På et isete jorde på Kvaløysletta, ti minutter fra Tromsø flyplass, stavrer et busslass forventningsfulle utlendinger rundt med plastbøtter.

Oppi der er det pellets til dyra.

– Det fineste med Tromsø? Bildene av meg med snølagte fjell i bakgrunnen, sier kinesiske Yvonne mellom positurene med matglad reinsdyr.

Også Yvonne er kledd i pels, en upåklagelig visuell match med Rudolf.

Antrekket er kjøpt inn spesielt for Tromsøturen, kan hun fortelle.

– Det vil kle bildene, tenkte jeg, smiler hun fornøyd mens hun strekker en lekker manikyrert hånd med pellets mot et nysgjerrig reinsdyr.

Er garderoben innkjøpt for anledningen?

Da kan klærne bli dumpa før hjemreisen.

Byens hoteller står nå overfor en ny problematikk:

Det dumpes så mye jakker, sko og annet vintertøy der at de hotellansatte har sett seg nødt til å utvikle et system for å gjøre av seg med alle klærne.

– Nordlysturistene reiser i større grad enn andre besøkende fra klær med vilje, forteller hotelldirektør Ida Kristina Jacobsen på Clarion hotel The Edge i Tromsø til VG.

Særlig det siste året har mengden etterlatte eiendeler skutt i været. Nylig sendte de 15 sekker med forlatt tøy til Ukraina.

– Jeg ble skremt da jeg så mengden, sier Iwona Graczyk, stylemanager ved hotellet The Edge.

Hotellet The Edge har trykket egne lapper med det formål at det vintertøyet som blir dumpet med vilje, kan gis videre til veldedighet.

At det ofte er pengesterke turister som besøker nord på vinteren, vises på flere måter.

Tendensen er at utenlandske investorer i økende grad kjøper seg inn i Arktis for å tjene penger på turismen.

Denne uken ble landemerket Fjellheisen i Tromsø solgt til den internasjonale infrastrukturgiganten DWS.

Er det for mange turister i Nord-Norge nå?

aNei, la dem komme så lenge de legger igjen penger! bJa, altfor mye!cTja, jeg skjønner at vi må dele den unike naturen med besøkende.

Igjen står lokalbefolkningen og ser turister «ta over» byen.

«Byen som svikter sine egne», skriver spaltist Øivind Hilmarsen i iTromsø.

– Hvis man vil at Tromsø skal være et Disneyland med tykt av folk, må de bare peise på, sier en annen Tromsø-væring til VG:

– Men da kommer jeg til å flytte!

Aleksandra Madry ble sjokkert da hun opplevde hvor krevende det er å leie et sted alene i Tromsø

Resultatet av den store etterspørselen etter privat overnatting i Tromsø, er at byens leiepriser har høyeste stigningen i landet, viser en fersk rapport fra Husleieinndeksen.

Det siste året har leieprisene steget dobbelt så mye som i Oslo, som allerede er kjent for å være dyrt.

Enkelte sier de kan tjene opp mot 70.000 kroner i måneden på å leie ut leiligheten sin til turister.

– Som enslig, og uten ønske om å dele bolig med to–tre andre, er det nesten umulig å finne et sted å bo, forteller Aleksandra Madry, som flyttet til Tromsø for seks år siden.

– Visningslister stenger etter bare 10–15 minutter, og prisene fortsetter å stige for leiligheter som ofte ikke engang holder god standard.

Aleksandra kjenner flere som har hatt jobb i Tromsø, men har måttet flytte fordi de ikke fant seg et sted å bo.

Hun savner Tromsø slik byen var før, sier hun.

Denne følelsen blant lokale er en tikkende bombe, mener reiselivsforsker Gaute Svensson.

– Hvis man ikke lytter godt til hva lokalsamfunnene ønsker, sager man på den grenen man sitter på. Reiselivet er avhengig av levende lokalsamfunn.

«Rakettkiosken» har få lokale kunder, men lang kø av turister etter at de begynte å selge pølse med reinkjøtt.

At Tromsø er ganske lite, setter turistene pris på.

Det gjør også VG. Vi kan bare svippe innom universitetet hvor reiselivsforsker Svensson sitter:

– Kan turismen fortsette å øke?

– Nei, det vil jeg mene at det ikke kan. I hvert fall ikke uten en regulering og en tydelig koordinering av reiselivet. Vi er på vei mot et metningspunkt, helt klart, sier Svensson.

Forskeren har opplevd veksten siden han begynte å studere.

Byen var da helt i den spede begynnelse av forsøk på å markedsføre seg til et større publikum.

Det var bilder av nordlys i reklamer for Hurtigruta. En reise for de utvalgte få.

Så kom sosiale medier.

– Det er veldig «Insta-vennlig», den typen naturopplevelser vi har i nord, sier Svensson.

– Når vi også velger hvor vi skal reise, stoler vi gjerne mer på det som naboen, eller venner, har fortalt, enn det som markedsføringskanaler forteller, sier forskeren:

– Det er kraften i sosiale medier.

For et drøyt tiår tilbake snakket man om «sentrums død» i Tromsø. Butikkene forsvant fra Storgata, alle ville på kjøpesenter. Nå yrer det i sentrum. Riktignok er det mye troll, reinsdyr og suvenirbutikker, men dødt er det definitivt ikke.

Vi skal ikke så veldig mange år tilbake før Tromsø ønsket seg flere besøkende: Inntektskilder, liv i byen.

Ildsjeler sto på for å få den store verdens oppmerksomhet.

Så kom turistene. I hopetall. Og etter covid hadde enda flere lagt Tromsø til på livets bucketlist.

Det ordet hører VG til stadighet når vi spør turister hvorfor de kommet hit.

Byen viser noen klassiske tegn på overturisme, mener forsker Svensson.

«Barcelona-tendenser» har han kalt det som skjer i nord.

Da sikter han til byen der innbyggere i ren frustrasjon har gått løs på turister med vanngevær.

Svensson nevner et begrep fra gruveindustrien: «Social license to operate», altså den samfunnsmessige, sosiale lisensen.

Den ser han ikke like tydelig i reiselivet.

– Det som kjennetegner reiselivsnæringen i Norge, er at det er en type markedsliberalisme, sier han.

– Det er en næring som er veldig lite styrt, til forskjell fra for eksempel fiskeri og olje. Rammevilkårene er ikke i nærheten av å være så tydelige.

Ordfører i Tromsø

Gunnar Wilhelmsen (Ap)

God håndtering av turistboomen har vært og er et viktig tema for byens ledelse, sier Tromsø- ordfører Gunnar Wilhelmsen.

– Økningen i turister kom så raskt at infrastrukturen vår ikke var klar til å håndtere det. Det så vi blant annet på flyplassen, hoteller, utfartsparkeringer og toaletter ved turmål, sier han.

Wilhelmsen er glad for at det skal innføres en besøksavgift til byen fra 1. januar 2027.

– Da kan vi få råd til å bygge toaletter, stier og annen infrastruktur som også vil glede innbyggerne i Tromsø, sier ordføreren.

Wilhelmsen mener turismen på sikt vil flate ut, slik at tilreisende i større grad sprer seg til ulike destinasjoner i Nord-Norge, og ikke bare Ishavsbyen.

For journalistene på Tromsø-tur nærmer det seg kveld.

Og som enhver god nordlysturist må vi bruke kvelden på nettopp det.

VG har meldt seg på et seilas arrangert av det som åpenbart må være Tromsøs mest entusiastiske mann.

Vi har knapt kommet om bord, før skipper Kenneth Tårnes sitrer av spenning på vegne av alle:

Blir det Aurora Borealis i kveld?

Hit har folk reist fra Canada, USA, Australia, Sør-Afrika og England for å oppfylle drømmen om nordlys.

Det er småskala, 12 personer per tur. Badestamp på dekk. Reinsdyrsgryte. Solbærsmak på alkoholfri velkomstdrink.

Skipper Tårnes lyser opp selv som en småunge på julaften når han ser et svakt grønt bånd bukte seg langsomt i horisonten i nord.

– Det er her! Det er fantastisk nordlys NÅ på himmelen, nærmest roper han entusiastisk til passasjerene sine, og henter dem som er i kabinen ut på dekket.

– Folk spør om ikke jeg blir lei av å se det, men nei! Hver eneste dag er jeg takknemlig, forteller Tårnes.

Så øker det på. Rosa, rødt og turkis eksploderer mellom stjernene.

Samtlige på dekk står med full knekk i nakken og store øyne.

Pensjonisten Kathy fra Ohio sier hun og ektemannen har gitt hverandre denne reisen i gave, fordi det er noen ting man bare må oppleve før man dør.

Med et stort, lykkelig smil om munnen sier hun:

– Jeg føler meg nær Gud!

Skipper Tårnes blir et øyeblikk alvorlig. Den entusiastiske turarrangøren er klar over at masseturismen kommer med utfordringer for noen.

– Jeg vil bare si at jeg er stolt, sier han:

– Stolt over alle dem som har jobbet for å bygge opp en næring som det går an å leve av. At vi ikke står der med lua i hånda og venter på at «han Staten» skal hjelpe oss.

Jo sterkere nordlyset blir, jo stillere blir det blant de tolv passasjerene på båten.

Det er dette de har reist jorden rundt for, brukt farsarven på, for å én gang i livet få oppleve.

Det er dette de skal snakke om når de kommer hjem.

Nylig besøkte næringsminister Cecilie Myrseth Tromsø, nettopp for å ha samtaler med reiselivsnæringen om regulering av reiselivet og seriøsitet i bransjen.

– Reiselivet er ikke organisert godt, mener skipper Tårnes.

– Og da skaper det gnisninger med lokalbefolkningen. Det må reguleres. Tromsø kan håndtere dette, men kommunen trenger noen nøkler og midler fra statlig hold, mener han.

– Men SE på dette, da!, avbryter han seg selv.

– Vi kan jo ikke holde dette her for oss selv! Vi må jo kunne dele! sier Tårnes.

Der har den entusiastiske skipperen et poeng, mener reiselivsforsker Gaute Svensson,

Når folk kritiserer reiselivsutviklingen, kan de miste blikket på et av biproduktene, resonnerer forskeren: Evnen til å skape stolthet over det hverdagslige de har like utenfor studøren.

– Da jeg vokste opp i Nordreisa i Nord-Norge, reflekterte vi aldri ... vi snakket aldri om nordlys som et fint naturfenomen.

Det er veldig annerledes i dag, sier forskeren, når tilreisende til stadighet peker på det vi har som spesielt og vakkert. Effekten av turismen har han merket også hjemme:

– Når ungene mine kommer hjem fra skolen, kan de kommentere nordlyset.