Kan ikke savne dokumenter som man ikke vet at man mangler, jo

Åpent brev til folket, herunder folk flest pluss resten.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Mange har den siste tiden spurt seg, og meg, om hvorfor jeg i 2006 sa at vi i Utenriksdepartementet (UD) ikke savnet noen dokumenter fra Oslo-prosessen.

Økokrim fant nylig en haug med slike dokumenter stuet vekk i en kjellerbod på Frogner. Noen av dem var merket «Hemmelig», «Superhemmelig» og «Kjempehemmelig». La meg være tydelig: Det er ikke bra i det hele tatt, altså.

Ingen personer har lov til å legge hemmeligstemplete dokumenter i en kjellerbod. Derfor vil UD nå kurse alle i denne regelen. Nattbord er lov, siden det er godt å hvile når man leser hemmelige ting, men de har ikke lov å ligge der i 30 år. Det er for lenge.

Dette viser at regelverket er komplisert, og det må vi være ydmyke for.

Og for å ta det første nå med en gang: Ja, jeg sa i 2006 at verken vi eller jeg savnet noen dokumenter fra Oslo-prosessen. Ingen av oss gjorde det. 

Hvis vi hadde visst at det manglet dokumenter, ville vi ha savnet dem. Det er det ingen tvil om. Men man kan ikke savne noe man ikke vet at man mangler. 

Det blir hevdet at forskere, spesielt en, ga beskjed om at det manglet dokumenter, men det var bare en påstand. Nå vet vi at det manglet dokumenter. Ikke da. I 2006 visste vi det ikke. For å være litt folkelig: Vi hadde ikke peiling, ikke snøring.

Da jeg var utenriksminister, visste jeg ikke hvor arkivet i UD var engang. Jeg kunne selvsagt ha spurt noen om veien, men så måtte jeg ha funnet fram til saken, altså Oslo-prosessen, lest alt som var der og så regnet meg fram til at noe manglet.

Det hadde jeg aldri hatt tid til.

Derfor var det umulig for meg å vite at det faktisk manglet dokumenter, slik at jeg i neste omgang kunne ha savnet dem.

Jeg savnet dem ikke, og det er jeg glad for den dag i dag. Hvis jeg skulle ha gått rundt og savnet dokumenter i flere tiår, ville jeg blitt gal.

Det er jeg ikke, ellers kunne jeg ikke vært statsminister.