Kan religiøsitet forstås som kjærlighet?

Den ferske NOVA-rapporten om barn som lever i «lukkede trossamfunn» favner en rekke kristne miljøer. Rapporten avdekker blant annet risiko for brudd på barns rettigheter og at barn vokser opp i miljøer med strenge regler, konservative verdier og et verdensbilde som kan skape frykt og skam knyttet til naturlige følelser som seksualitet, skriver NRK.

NRKs artikkel løfter særlig fram erfaringene til en som vokste opp i Jehovas vitner. Pinsekarismatikken er også nevnt i rapporten – et miljø jeg selv har bakgrunn fra. Det har tatt meg lang tid å finne ordene for å kritisere trospraksisen i slike miljøer, men nå – i en alder av 32 år – har det endelig løsnet. Min historie er ikke forferdelig eller svart-hvit, og nettopp derfor tror jeg den er viktig i denne debatten.

Fra et sekulært ståsted er det lett å tenke at alle som er medlemmer i et konservativt trossamfunn, en sekt eller en kult, er uskyldige mennesker utsatt for hjernevask. Og at lederne i slike forsamlinger er grusomme mennesker med enorme behov for bekreftelse og oppmerksomhet. Mye av dette kan sikkert stemme, men det er sjelden så enkelt. Disse trossamfunnene er fulle av nyanser og mennesker som er der av ulike grunner.

Foreldre som velger å oppdra barna sine i en konservativ kristen tro, gjør det med et oppriktig ønske om å gi det beste til sine barn. Og selv om gode intensjoner ikke er nok, tror jeg at den kjærligheten som ligger bak denne oppdragelsen er av verdi. Mange vokser opp i disse miljøene uten å sitte igjen med vonde erfaringer. De opplever menighetene som så gode og meningsfulle at de selv ønsker å gi det samme videre til sine barn. Og hvem er det som skal avgjøre om det er riktig eller galt? De som aldri har satt sin fot i slike fellesskap?

Det finnes mange oppdragerstiler som kan bli ekstreme, også utenfor det kristne landskapet. Da jeg så dokumentarserien om familien Nerdrum på NRK, kjente jeg et dypt ubehag. For noen av elementene fra det oppvekstmiljøet som ble skildret der, kunne til tider minne litt om noe som kunne skjedd innenfor en sekt. Det var et tydelig «oss» og «dem». Måten de snakket om de norske myndighetene på, minnet om hvordan en del konservative kristne kan snakke om «verden utenfor». Senere leste jeg at ett av barna til Odd Nerdrum tok avstand fra sin egen familie, og det minnet bemerkelsesverdig mye om historiene til avhoppere i religiøse miljøer.

Et dualistisk verdensbilde gir klare skillelinjer for riktig og gal livsførsel – som når man får presentert «Guds rike» på den ene siden og «verden» på den andre. Spesielt for barn og unge tror jeg et slikt skille kan begrense mulighetene for utprøving og sunn utvikling. For eksempel kan tydelig seksualmoral og sterke føringer i verdispørsmål ta fra unge muligheten til å finne sin egen vei. Kanskje blir det vanskelig for dem å ta autonome valg som voksne.

På samme måte som en del andre, har også jeg kjent at det religiøse oppvekstmiljøet ble for trangt. Likevel er jeg redd for en polarisert debatt rundt disse temaene. For som jeg allerede har vært inne på, trenger ikke det konservative oppleves likt for alle. Variasjonene er store på individnivå, men også for ulike deler av landet vårt. På Sørlandet hvor jeg bor, er det lettere å finne sin plass i samfunnet selv om man har kristne verdier – enn for eksempel på Østlandet, hvor jeg vokste opp. Og ulike personligheter vil oppfatte et budskap ulikt. Ikke minst er det lett å tenke at «lukkede trossamfunn» er en ukomplisert definisjon.

Å vurdere om et trossamfunn er «lukket», er ingen enkel øvelse. Det kommer an på øynene som ser og ørene som hører. Noen kan kjenne seg fri i et miljø hvor andre synes reglene er for stramme. Og én forsamling kan plasseres i kategorien «sekt», en annen «kult» og en tredje kan ha «sekteriske trekk». Andre fellesskap igjen har ingenting til felles med sekter, men er sunne miljøer med rom for menneskelighet og kritisk tenkning.

Dessuten vil det være store forskjeller mellom ulike forsamlinger. Mange menigheter favnes av pinsekarismatikken – enten de er medlemmer av Pinsebevegelsen eller ikke. Og selv innenfor Pinsebevegelsen vil man finne store variasjoner fra menighet til menighet. Derfor er det viktig at vi ser etter og gjenkjenner mekanismer og usunn trospraksis – fremfor å skjære alle konservative kristne over en kam basert på enkeltmenneskers historier.

Jeg er personlig enig i en del av kritikken som forskningsrapporten fra NOVA legger fram, men tenker samtidig at dette er komplekst. Foreldre som elsker barna sine på en annen måte enn de fleste, gjør det ikke nødvendigvis på feil måte. Og utviklingspsykologi alene er ikke fasiten på en god oppvekst. Mange troende vil nok hevde at det kristne fellesskapet med konservative verdier legger et bedre grunnlag for et godt liv enn utforskning uten moralske grenser.

Forskningen viser en liten del av et stort bilde – la oss ikke trekke forhastede slutninger.