Kjære norsk film: Slutt å spre hat mot Arbeiderpartiet!

«Blücher» er blant filmene om andre verdenskrig hvor det uttrykkes hat mot arbeiderpartiregjeringen Nygaardsvold, mener kronikkforfatteren. Foto: Ymer media

Er det ikke mulig å lage en film om krigen uten at karakterene uttrykker forakt for den folkevalgte norske regjeringen?

Jeg har sett filmen «Blücher». 77 år gamle Bjørn Sundquist gjør en av tidenes norske filmroller som oberst Birger Eriksen. Men nå må noen snart forklare norske film- og TV-folk at Johan Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering ikke var skyld i andre verdenskrig!

«Kongens nei», «Atlantic Crossing», «Konvoi» og nå «Blücher»: Er det ikke mulig å lage en film om krigen uten at karakterene ser i kameraet og uttrykker sin forakt for den folkevalgte norske regjeringen?

Dette Nygaardsvold-hatet som norsk film og TV sprer, er ikke uskyldig. Det er en motor i arbeiderpartihatet og dukker jevnlig opp for eksempel i innvandringsdebatten.

Økte forsvarsutgiftene

Johan «Gubben» Nygaardsvold var drevet av sosialt engasjement og var definitivt ingen militærentusiast. Faktum er likevel at ingen norsk regjering har økt forsvarsutgiftene raskere enn Nygaardsvolds gjorde i de fem årene fra han ble statsminister i 1935 til det tyske angrepet i 1940.

Ifølge Historisk Statistikk steg forsvarsutgiftene fra 40 millioner kroner i bevilgningsåret 1935–36 til 67 millioner i 1938–39 og hele 195 millioner i budsjettet for 1939–40.

Forsvarsutgiftene utgjorde 13 prosent av statsbudsjettet i 1935, 16 prosent i 1938 og 33 prosent i 1939.

Dessuten gjore erfaringene med matmangel og vareknapphet under første verdenskrig at ble det satset på å bygge opp kriselager og styrke infrastrukturen.

Regjeringens nei

Arbeiderpartiet vokste ut av en antimilitaristisk tradisjon, og pasifismen hadde bred tilslutning i befolkningen under inntrykk av den meningsløse nedslaktingen av soldater under første verdenskrig.

Imidlertid snudde Arbeiderpartiet i forsvarspolitikken på landsmøtet i mai 1936 som følge av fascistenes fremgang.

Opprustningen kom i gang, men den kom for sent. De moderne krigsflyene som var kjøpt inn fra USA, var ikke levert eller de lå umontert i pakkasser 9. april.

Det var regjeringen Nygaardsvold som tok den radikale beslutningen om å si nei til det tyske ultimatum og gå til krig. Dette var ikke «Kongens nei», som det heter i populærkulturen.

Mye gikk galt

Så må det sies at mye gikk galt i beredskapen i april 1940 (slik mye også gikk galt 22. juli 2011). Natt til 9. april ble det gitt ordre om alminnelig mobilisering, noe som etter gjeldende rutiner betød mobilisering pr. post («stille mobilisering») med fremmøte om tre dager. Dette ble ikke politikerne forklart.

Overkommandoen kunne fått ordren korrigert da det ble klart at den var uhensiktsmessig i en situasjon som ingen hadde forutsett (en simultan kuppaktig besettelse av alle landets større byer).

Den militære overkommandoen forlot Oslo 9. april i panikk uten samband og uten kontakt med regjeringen.

Kommunikasjonen og tillitsforholdet mellom sivile og militære myndigheter hadde lenge vært dårlig, med tillitskrise mellom arbeiderbevegelsen og deler av offiserskorpset.

Statsminister Johan Nygaardsvold (til høyre) og utenriksminister Trygve Lie venter på kongens og kronprinsfamiliens hjemkomst 7. juni 1945. Foto: Aftenposten

Mange offiserer var med eller hadde vært med i paramilitære høyreradikale organisasjoner. Mest beryktet er NS-mannen oberst Konrad Sundlo, som i spissen for en slagkraftig forsvarsstyrke overga Narvik by og den strategiske viktige malmbanen uten kamp 9. april.

Noen politisk utrenskning av høyreekstreme norske offiserer ble ikke gjort før andre verdenskrig, det våget ikke Nygaardsvold. DefaitismeDefaitismenederlagstro og dårlig dømmekraft viste seg i mange ledd i aprildagene blant folkevalgte politikere, i offiserskorpset og siviladministrasjonen.

Også kongefamilien hadde sine tunge stunder.

Ville ikke havne i krig på feil side

Opprustningen fra 1937 hadde særlig vært konsentrert om Nord-Norge. Grunnen var at Sovjetunionen ble betraktet som en trussel, og at vinterkrigen i Finland økte behovet for nøytralitetsvern der.

General Fleischers sjette divisjon i Nord-Norge var rimelig velutrustet og veltrent og gjorde en stor innsats i 1940.

Ingen norske fagmilitære så for seg muligheten av en full tysk invasjon sjøveien i 1940. Britene kontrollerte jo havet.

Derimot regnet man med at en britisk-fransk besettelse av strategiske punkter kunne komme, og da gjaldt det ikke å skyte først og havne i krig på feil side. Det forklarer i noen grad de uklare beskjedene som oberst Eriksen på Oscarsborg fikk den natten.

Som det er blitt påpekt, trengte Eriksen knapt en ordre for å skyte. Plikten til å skyte med skarpt mot en inntrenger var fastsatt i fortsjefenes nøytralitetsinstruks som var blitt gjennomgått i regjeringen i 1938.

Tvilen gjaldt om Oscarsborg først skulle avfyre varselskudd, slik instruksen sa.

Eriksen valgte ikke å gjøre det, fordi varselskuddene allerede var avfyrt i Ytre Oslofjord.

Overraskelsesmomentet reddet norske liv, for Blücher var et av verdens mest moderne og farlige store krigsskip. Det seilte i spissen for en profesjonell flåtestyrke som hadde en enorm ildkraft sammenlignet med de teknologisk foreldede og langsomtskytende kanonene og torpedobatteriene på Oscarsborg, betjent av lite øvede rekrutter.

En versjon av denne teksten ble først publisert på kronikkforfatterens Facebook-side.