Klarer Senterpartiet å finne en vinnersak? Foreløpig er det usikkert

KOMMENTAR: Senterpartiet trenger å gjenoppfinne seg selv etter regjerings-exit og velgerflukt. Men landsmøtet i helgen ga ikke klare svar på hva som skal være vinnersaken før valget.

Han har ledet Senterpartiet i 11 år nå. For tiden er det samling i bånn for Trygve Slagsvold Vedum etter regjeringsexit og velgerflukt. Foto: Jan Kåre Ness / NTB

HAUGESUND: Som ventet vedtok landsmøtet i Senterpartiet søndag morgen å gå inn for permanent og generell bevæpning av politiet. Dermed er det flertall på Stortinget, som dermed kan overkjøre Ap-regjeringen og tvinge gjennom bevæpning.

Skulle det skje, og alt tyder på det, er det ingen vei tilbake. Prosessen i retning av bevæpning har vært kronglete og kranglete, fordi det finnes gode argumenter både for og imot. Noe de gode og grundige debattene i Høyre for en uke siden og i Senterpartiet denne helga har demonstrert.

Men det er fullstendig utenkelig at Stortinget en gang i framtiden skal snu og ta våpnene vekk igjen. Bevæpning er et vedtak for evigheten.

Kuler og kokain

Partileder Trygve Slagsvold Vedum, som stemte for bevæpning, legger som mange andre vekt på at et flertall hos politiet selv ønsker permanent bevæpning. Mange politifolk som er ute på oppdrag mener at de vil føle seg tryggere med pistol på hofta, fordi de oftere enn før havner i potensielt farlige situasjoner.

Nå finnes det så vidt jeg vet lite belegg for at politifolk med våpen virker generelt kriminalitetsforebyggende, og dette er antakelig grunnen til at forkjemperne for bevæpning heller snakker om opplevd trygghet for politiet. Som jo er et greit argument, til en viss grad. Men ikke så mye mer.

Det som virker sikkert, er at verken bevæpning av politiet eller det å konkurrere med Fremskrittspartiet om å være mest imot narkotika vil føre til veldig mye høyere oppslutning for Senterpartiet i stortingsvalget. Dette er ikke saker som flytter mange stemmer.

Stillheten etterpå

Kollega Kjetil Alstadheim i Aftenposten skriver i en kommentar fra landsmøtet i Haugesund om en viss «melankoli» i partiet etter at de forlot regjeringen i slutten av januar. Det er en stemning jeg også merket der oppe ved Smedasundet.

Sentrale kilder i partiet innrømmer at de fortsatt famler litt i blinde etter Den Store Saken som skal kunne mobilisere både partiet og potensielle velgere. Og ja, noen innrømmer også at de kjenner på en form for «matthet» etter at de forlot regjeringen. Partiet ga fra seg enormt mye makt da de takket for seg, og hverdagene blir litt grå nå, særlig for partitoppene som har hatt jobber i og rundt regjeringen. Nå må de bli et opposisjonsparti igjen, og det litt kjapt.

Så hva blir Saken med stor S?

Hei til EU

Er det å være aller mest imot EU? Ja, hvis det plutselig skulle presse seg fram en reell diskusjon om Norges tilknytning til EU, vil dette helt klart kunne mobilisere velgere for Senterpartiet. Og Høyres landsmøte har tatt sats og sagt at partiet skal jobbe mer aktivt for norsk EU-medlemskap. Men det spørs om partileder Erna Solberg har tenkt å forholde seg særlig lojalt til det vedtaket.

Er det å finne en by-mot-land-sak som smeller litt? Noe med hvor arrogante de er i inne i Oslo? Det går jo an å håpe på en skikkelig krangel om nedleggelse av et sykehus eller noen skoler i distriktene, men særlig sannsynlig er det ikke.

Er det noe å hente på oljepolitikken? Partiet forsøkte seg på et oljevennlig utspill i Aftenbladet lørdag, men har formidabel konkurranse, ikke minst fra Frp, på det området.

Og så er det selvsagt et dilemma for Senterpartiet at den enkleste veien tilbake til makt er å ikke gjøre skilsmissen fra Arbeiderpartiet mer bitter enn nødvendig. Om det skulle bli et potensielt rødgrønt flertall etter valget, kan Sp for eksempel kunne bli budsjettpartner for en regjering utgått av Ap og SV. Det er da noe. Men da må partiet klare å mobilisere. Raskt.