Klassekampen gikk for alarmisme. De er ikke alene.

Forskning og studier som gir grunnlag for å rope fare, slipper lett gjennom i norske redaksjoner, uavhengig av kvalitet, mener Anki Gerhardsen. Foto: Nadia Norskott

Klassekampen gikk for alarmisme. De er ikke alene.

«1 av 3 unge menn vil bestemme hjemme», skrev Klassekampen i forrige uke og viste til en forskningsrapport med oppsiktsvekkende funn. Unge menns holdninger til kvinner og likestilling kunne ikke beskrives som annet enn dypt reaksjonære. Tre norske gutter var avbildet, og den som leste saken, satt igjen med et klart inntrykk av at de reaksjonære holdningene også var solid utbredt i landet vårt.

Men så rykket Ove Vanebo, tidligere statssekretær for Fremskrittspartiet, ut på Facebook. Han kritiserte skarpt Klassekampens behandling av studien. Vanebo hadde nemlig selv lest rapporten og kunne fortelle at Norge ikke engang var med i undersøkelsen. Ja, ikke bare det: Hverken Skandinavia eller Europa toppet listen. I Sverige svarte kun 4 prosent av de spurte at kvinner burde innordne seg menn.

Da sto det betydelig verre til i Malaysia, India og Sør-Afrika. Men av en eller annen grunn valgte allikevel Klassekampen å skape et inntrykk av at norske gutter var på vei tilbake til fortiden.

Klassekampen har senere beklaget og også justert saken sin, men vinklingen er fortsatt den samme. De kunne ha skrevet: «Hurra, ganske gode holdninger i Sverige, Ungarn, Belgia, Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania og Italia!» Men de gjorde ikke det. De gikk for alarmisme.

Flere eksempler fra norske redaksjoner

Klassekampen er ikke alene. Forskning og studier som gir grunnlag for å rope fare, slipper lett gjennom i norske redaksjoner, uavhengig av kvalitet.

For ett år siden skrev NRK at 7 av 10 unge kvinner har opplevd kvelningssex. Skremmende og bekymringsfullt. Men at hele 95 prosent la til at det var frivillig seksuell lek, kom dårlig frem. Det ble heller ikke lagt nevneverdig vekt på at svært mange unge menn hadde opplevd det samme – også det frivillig. Saken fikk mye oppmerksomhet, og reaksjonene handlet i stor grad om at det er farlig å være jente.

I 2023 presenterte NRK en undersøkelse som Amnesty sto bak. Den kunne fortelle at samer hetses i sosiale medier, og at hver fjerde kommentar om samer var negativ. Men Amnesty ble ikke spurt om hvordan de definerer hets, eller hvordan de skiller mellom legitim debatt, ulik virkelighetsbeskrivelse og ren trakassering. Den som leser selve undersøkelsen, vil imidlertid finne svaret selv. Skillet er svært uklart, og uenighet og forakt puttes i samme gryte.

Det er mange andre eksempler. Aftenposten skrev i 2021 at 61 prosent av norske scenekunstnere opplever sin ytringsfrihet som mindre beskyttet enn før. Artikkelen var basert på en forskningsrapport. Hvor mange scenekunstnere som var spurt, skrev ikke Aftenposten noe om. Men den som finleste rapporten, ville finne tallet 173. De fleste av dem dansekunstnere og dessuten medlemmer av samme fagforening. Utvalget var altså så begrenset at det er grunn til å spørre om det er mulig å trekke noen konklusjoner overhodet.

Men det spørsmålet stilte ikke Aftenposten.

Mangel på kildekritikk

Trangen til alarmisme kombinert med fravær av kritisk forskningsjournalistikk gjør at pressen om og om igjen sprer påstander om virkeligheten som det ikke er solid grunnlag for. Vanlig kildekritikk gjelder liksom ikke når kilden er forskning.

Det virker heller ikke som om det er vanlig å lese metodekapittelet grundig, for på den måten å avdekke svakheter eller mangler. Saker der journalister selv initierer undersøkelser av forskningsfunn og studier, er det langt mellom. I stedet slås funnene opp som uomtvistelig sannhet.

Det er ganske forunderlig. For hvis du henger litt på universitetene, vil du få høre om sterk faglig uenighet og kritikk av andre forskeres metode og teorianvendelse. At forskerens personlige ståsted virker inn, både på valg av hypoteser og hvilke teorier som anvendes, er også et tema.

Blant samfunnsforskere i Norge stemmer halvparten Rødt, SV eller MDG. Det burde få journalister til å være ekstra årvåkne overfor koblingen forskning og politisk agenda.

Bør hente inn motstemmer

Vi lever i en verden der akademisk frihet er under press. Det er alvorlig. Men det beste pressen kan gjøre for å sikre våre kunnskapsinstitusjoners handlingsrom, er å øke redaksjonens evne til å lese forskning kritisk og til å konfrontere svakheter.

Vanligvis henter journalistene inn en kvalifisert motstemme hvis noen fremmer en heftig påstand i et intervju. Det er en fin metode, som også bør anvendes når påstanden stammer fra forskning. Studier og meningsmålinger bestilt av interesseorganisasjoner er ikke nøytral kunnskapsinnhenting som uten videre kan omformes til et nyhetsoppslag. Det ligger jo nettopp interesser bak, og da skal studien behandles deretter.

Hadde forskerfellesskapet tatt stor plass i det offentlige ordskiftet, ville svak forskning og aktivisme lettere blitt avkledd. Men interne krangler og velbegrunnet kritikk finner ikke så ofte veien til allmennpressens debattsider. Noen engasjerer seg, mange lar være.

Hvis ikke pressen opptrer som den vaktbikkja den er satt til være, også overfor forskning og forskere, risikerer vi fallende tillit til begge institusjonene. Det kan svekke demokratiet.

Medierevisjonen er en spalte for mediekritikk.

Anki Gerhardsen er samfunnsdebattant og redaktør for Lytring, en debattarena ved Nord Universitet.