Kommer vi for sent inn i debatten?

Alt som har med EU og EØS å gjøre skaper sterke følelser. EØS-avtalen er Norges viktigste handelsavtale. Da er det naturlig at store lovendringer møtes med både entusiasme og skepsis.

Regjeringen mener åpenbart dette er riktig for Norge, mens EU-motstandere uttrykker skepsis.

Det som ofte kommer mindre klart frem, er hva disse lovendringene betyr i praksis. La oss prøve å besvare tre enkle spørsmål som kanskje kan avmystifisere EU litt:

1. Hvorfor er det så viktig å implementere EU-lover?

2. Hva betyr disse lovene egentlig for folk flest?

3. Og hvorfor føler vi alltid mangel på informasjon?

Norge vedtar EØS-relevante EU-direktiver fordi vi har forpliktet oss til å gjøre det. Så enkelt er svaret på det første spørsmålet. Hvis vi ikke gjør det, så bryter vi EØS-avtalen. Logikken er enkel: Ved å ha de samme reglene som våre handelspartnere slipper vi særnorske hindringer, noe som bidrar til norske arbeidsplasser og verdiskaping. Gjennom faggrupper og komiteer deltar norske eksperter tidlig i prosessen som observatører, selv om denne prosessen ikke er synlig i den offentlige debatten i Norge.

Men hva betyr egentlig disse 150 reglene, eller «rettsaktene» for folk flest?

Drøye 130 av dem er såkalte «mindre inngripende». De krever ikke norsk lovendring eller politiske prosesser. De er altså ikke nye lover, men oppdaterer og forenkler eksisterende regelverk. Å godkjenne disse rettsaktene er altså en del av arbeidet med å redusere byråkrati. En aktivitet de fleste i Norge burde ønske velkommen.

Åpen

I tillegg inneholder dette arbeidet 17 rettsakter som krever lovendring eller budsjettvedtak i Norge. Dette er sakene som kan få merkbar betydning for folk flest, og som har potensiale til å være konfliktfylte.

La oss se på et par av dem:

Data Governance Act (DGA), eller «Dataforvaltningsforordningen (EU 2022/868)». Denne har til hensikt å samle og supplere en rekke frittstående lover og regler for datadeling og lagring. Hensikten er å legge til rette for god dataflyt der hvor det tjener samfunnet, og samtidig ivareta konfidensialitet, immatrielle rettigheter og personvern. Dette påvirker kommuner, småbedrifter og vanlige arbeidsplasser like mye som EU-institusjonene i Brussel. Det gjør livene våre enklere og tryggere.

Commission Delegated Regulation, eller «Delegert forordning (EU 2022/1209)». Hensikten her er å hindre juks med typegodkjenning for importbiler, og det er rettet mot bilforhandlere. I dag er det statens biltilsyn som ilegger bøter hvis juks avdekkes. Med denne ordningen vil dette ansvaret delegeres til ESA. Motivasjonen er at grove brudd på typegodkjenningsreglene skal behandles likt i alle land, og en utløsende faktor var saken hvor Volkswagen i 2015 ble avslørt for å manipulere utslippstall på sine dieselbiler. Siden vi i dette tilfellet delegerer norsk beslutningsmyndighet til ESA, krever denne loven Stortingsbehandling. Resultatet er tryggere og renere biler, også i Norge.

Åpen

Det er noen interessante fellespunkter som går igjen i alle 17 sakene. EU har et direktiv for alt, og for mange direktiver for mye. Når det nå kommer reviderte direktiver så samler de opp og forenkler. Vi behandler nå rettsakter som har blitt innført i EU for flere år siden. Det betyr at EU for lengst er ferdige med den politiske diskusjonen rundt dem, og har gått videre. Ofte skjer det etter politisk kamp, ikke ulik det vi kjenner fra Norge. På lik linje med Norge har EU politiske akser, intern uenighet og forskjellige prioriteringer. I de fleste tilfeller er sentrum av EU veldig likt sentrum av Norge.

For at folk skal få med seg informasjonen og debatten rundt disse sakene, må man altså flere år tilbake i tid og grave i gamle EU-saker. Det er noe de færreste gjør. Dette pekte EØS-utvalget på i NOU 2024:7 Norge og EØS – Utvikling og erfaringer. De anbefaler Norge å øke kunnskapen om EU og EØS i samfunnet.

Hvordan ønsker vi selv å påvirke neste regelpakke?

Ta «Dataforvaltningsforordningen» som eksempel. De samme avveiningene mellom effektivitet og beskyttelse av personopplysninger vi ser i Norge, ble også diskutert i EU. Argumentene og konklusjonene kan legges frem for Stortinget, ferdig utredet. Det vi trenger å gjøre, er å godkjenne, all diskusjon er repetisjon av noe andre allerede har vært gjennom.

Kanskje er nettopp dette grunnen til at diskusjonene om Norges forhold til EU og EØS er så krevende: Vi kommer for sent inn i prosessen. Når reglene allerede er vedtatt i EU, står vi igjen som beslutningsmottakere, ikke beslutningstakere.

Skal vi virkelig kunne påvirke politikken som former vår hverdag, må vi være til stede der beslutningene diskuteres og vedtas. For et land som setter demokratisk innflytelse høyt, er det naturlig å spørre om tiden snart er moden for å delta fullt ut i det europeiske fellesskapet vi allerede er en del av.