Kongehuset møtte kulturkollisjon, ikke rasisme

Av: Fahad Abby

Samfunnsdebattant

Durek Verrett hevder at kong Harald, dronning Sonja og kronprins Haakon «ikke visste hva rasisme var», at «nesten alt jeg gjorde var feil» og at de «hatet klærne hans».

Fakta og kontekst viser noe annet.

Det Verrett opplevde var kulturkollisjon og normkonflikt, ikke diskriminering basert på hudfarge eller etnisk bakgrunn.

DELER ÅPENT: Durek Verret i «Rebel Royals: An Unlikely Love Story» som kom ut på Netflix i dag. Foto: Netflix

Verrett lever et liv som er utradisjonelt og spirituelt på en måte som bryter med forventningene i formelle settinger.

Da han møtte kongen og dronningen i kimono og cowboyboots, var det naturlig at det vakte reaksjoner.

Tenk deg et jobbintervju: du kan ikke dukke opp i joggedress eller badedrakt.

Det handler ikke om diskriminering, men om at antrekket bryter med normene og signaliserer at man ikke forstår konteksten.

På samme måte er det forståelig at kongefamilien reagerte på Dureks sjamanistiske praksiser.

Å stille spørsmål ved ritualer som faller utenfor det etablerte i en setting hvor man representerer nasjonen, handler om rolleforståelse og ansvar, ikke hudfarge.

Kongehuset skal være et forbilde, og det innebærer at visse sosiale og kulturelle forventninger må overholdes.

Verrett har sagt at kongefamilien «ikke gjorde noe for å hjelpe ham».

Faktum viser noe annet.

Kongen og dronningen utstedte en pressemelding som tok avstand fra hatefulle meldinger mot ham.

Dette er konkret støtte.

Å kritisere livsstil, antrekk eller spirituelle praksiser betyr ikke at man ignorerer eller undertrykker noen.

Det er sosial vurdering i lys av den rollen man har som offentlig figur.

Tenk på det slik: Hvis noen dukker opp til en konsert i smoking og forventer kritikkfri applaus for en svært utradisjonell fremføring, ville det vært urealistisk å ikke gi tilbakemelding.

Personen blir ikke ekskludert på grunn av hvem de er, men fordi de utfordrer normene for situasjonen de deltar i.

Verrett sammenligner situasjonen med prins Harry og Meghan, som opplevde systematisk rasisme fra deler av pressen og enkelte medlemmer av det britiske kongehuset.

Dette er ikke sammenlignbart.

Dureks utfordringer handler om normer, forventninger og alternative livsstilsvalg, ikke strukturell diskriminering.

Å fremstille dette som rasisme svekker begrepet og gjør det vanskelig å forstå hva ekte diskriminering faktisk er.

Rasisme er systematisk urettferdighet basert på hudfarge, etnisitet eller nasjonal opprinnelse.

Det innebærer å bli ekskludert, trakassert eller hindret i å delta på lik linje i samfunn, utdanning eller arbeidsliv.

Kritikk av livsstil, klesvalg eller spirituelle praksiser faller utenfor dette.

Det er sosial observasjon og normkritikk, ikke diskriminering.

Kongefamilien har ansvar overfor hele nasjonen.

De må balansere privatliv med offentlig rolle, og forventningene til opptreden, antrekk og kommunikasjon er ikke tilfeldige.

Å reagere på utradisjonelle valg er naturlig og forventet.

Tenk på det som å invitere noen til en middag med strenge kleskoder.

Vertskapet kan ikke overse brudd på reglene uten at det får konsekvenser.

Durek Verretts erfaringer var ekte for ham, men de handlet om kulturkollisjon, utradisjonelle livsstilsvalg og normkonflikt, ikke rasisme.

Kongehuset har håndtert situasjonen med omtanke og ansvar.

Å kritisere antrekk, handlinger eller spirituelle praksiser er ikke diskriminering, det er naturlig normkritikk.

Ekte rasisme handler om systematisk urettferdighet basert på etnisk bakgrunn.

Dette var ikke tilfelle her.