Kravet om kastrering av transpersoner må få et oppgjør

Det er på høy tid at staten og Legeforeningen ber om unnskyldning for overgrepene begått mot transpersoner og oppretter en oppreisningsordning, skriver Ketil Slagstad. Foto: Shutterstock/NTB scanpix

I mange tiår krevde staten at transpersoner måtte kastreres for å endre juridisk kjønn. Det er på tide med en beklagelse og oppreisning.

Våren 1977 tok Magne Indrevik kontakt med en psykiater på innlandet for å få endret navn. Indrevik, et pseudonym, var født som jente, men hadde levd som gutt gjennom oppveksten.

Som voksen ble han ansett som mann av venner og familie, han var forlovet med en kvinne, og de levde sammen med hennes familie. Han var nå på utkikk etter jobb, men det kvinnelige navnet i passet gjorde prosessen vanskelig.

«Helt fra første kontakt med henne, hadde jeg ikke noe problem med å se på henne som mann – hun har en ganske mørk stemme – kroppsbygging og ansiktstrekk ikke spesielt feminine. Noe middels utviklede bryster holder hun skjult ved et stramt bind», skrev psykiateren til Justisdepartementet.

Myndighetene avslo søknaden. Først etter gjennomført «kjønnsskifteoperasjon» ville det bli gitt bevilgning til å skifte navn. Psykiateren henviste Indrevik til toppkirurgi for å fjerne brystene og starte behandling med testosteron.

To år senere sendte den kvinnelige psykiateren en ny søknad. Denne gang ble søknaden oversendt til Kirke- og undervisningsdepartementet. Kjønnsskifte var bare «delvis gjennomført» konkluderte departementet. For å endre såkalt «kjønnsstatus» måtte det kirurgiske inngrepet være komplett.

Søknaden ble oversendt til psykiater Per Anchersen. Han ga sin støtte til departementets syn. Personlig hadde han anbefalte kastrasjon for sine pasienter, altså å fjerne kjønnskjertlene kirurgisk, fordi man ved vanlig sterilisering, altså å kutte over egglederne, kunne risikere å bli en «mann som kan bli mor».

Daværende helsedirektør Torbjørn Mork var enig: Sterilitet måtte være permanent for å kunne endre kjønnsstatus. Dette la grunnlaget for forvaltningspraksisen om at transpersoner måtte kastreres for å endre juridisk kjønn, et krav som sto fast frem til lov om endring av juridisk kjønn i 2016. Lovendringen var resultat av pågående press fra menneskerettighetsforkjempere og skeive aktivister.

Oppreisning

Den norske praksisen var ikke unik. I andre halvdel av 1900-tallet innførte en rekke europeiske land krav om kastrasjon eller sterilisering for transpersoner for å endre juridisk kjønn.

I Danmark ble dette rutine på 1950-tallet, mens Sverige innførte en egen lov i 1972. Som juristene Daniela Alaattinoğlu og Anniken Sørlie har vist, har en rekke statlige og internasjonale organ de siste femten årene konkludert at praksisen var et brudd på menneskerettighetene. Det var også konklusjonen til den europeiske menneskerettsdomstolen i 2017.

Svenske myndigheter vedtok i 2018 å gi erstatning til transpersoner.

I 2021 foreslo SV en tilsvarende ordning i Norge. Kun MDG og Rødt støttet forslaget. Norge innførte en erstatningsordning for tatere/romanifolk som ble tvangsterilisert som følge av de eugeniske steriliseringslovene innført på 1930- og 40-tallet.

Det er på høy tid at staten og Legeforeningen ber om unnskyldning for overgrepene begått også mot transpersoner og oppretter en tilsvarende oppreisningsordning.

«Kjønnsstatus»

Begrepet «kjønnsstatus» er helt sentralt i spørsmål om statens ansvar og oppreisning for transpersoner som er blitt utsatt for tvungen kastrering. I 2021 behandlet Borgarting lagmannsrett en anke der en mann saksøkte staten for å ha blitt tvunget til irreversibelt sterilisering for å endre juridisk kjønn. Inngrepet ble utført ved Rikshospitalet i 2009.

Mannen fremholdt at forvaltningspraksisen om å gjennomgå kastrering for å endre juridisk kjønn var lovstridig, fordi det ikke var «medisinskfaglig grunnlag for å bestemme kjønn ved en ren biologisk tilnærming». Retten avviste søksmålet: «Fortolkning av begrepet «kjønnsstatus» som en henvisning til medisinsk-biologisk kjønn var fremdeles i samsvar med alminnelig språkbruk ut fra den generelle samfunnsoppfatningen av kjønn den gangen, og hadde støtte i langvarig, fast forvaltningspraksis.»

Retten gikk ikke inn på hva som var grunnlaget for den langvarige og faste forvaltningspraksisen. Enda mindre diskuterte den statens ansvar overfor en av samfunnets mest utsatte minoriteter.

Hadde retten konsultert historisk ekspertise, ville den fått høre at kjønnsbegrepet slett ikke hadde en entydig «biologisk» betydning, hverken i 2009 eller da praksisen ble etablert. Faktisk sto definisjonen av begrepet kjønnsstatus helt sentralt i diskusjonene som ledet frem til den norske praksisen med tvungen kastrering.

Allerede på 1970-tallet var kjønnsidentitet et veletablert begrep i medisinsk forståelse av kjønn, og gjennomgang av arkivmateriale fra offentlige kontorer på den tiden viser hvordan myndighetene gjentatte ganger strevde med å komme frem til en entydig definisjon av kjønn. For eksempel diskuterte forvaltningen om hormonbehandling skulle være tilstrekkelig for å endre kjønnsstatus eller om personene også måtte gjennomgå underlivskirurgi og kastrering.

Binær kjønnsnorm

I min nye bok «Standardizing Sex» dokumenterer jeg at det var stemmer i Justisdepartementet som var kritiske til å stille krav om kirurgi for å endre juridisk kjønn. Formålet måtte jo være å hjelpe vedkommende, ikke å tvinge folk til inngrep de ikke ønsket?

På slutten av 1970-tallet innførte likevel staten en praksis som krevde at transpersoner måtte la seg kastrere for å endre kjønnsstatus. Begrunnelsen for det invasive inngrepet var dels av hensyn til legene, at ikke behandlingssystemet skulle få kritikk, dels av hensyn til lovverket, fordi det ikke var innrettet med tanke på transpersoners rettigheter, og dels av et tenkt hensyn til samfunnet: å forhindre at en mann kunne bli gravid.

Grunnleggende sett handlet det om å beskytte en binær kjønnsnorm, noe staten anså som så viktig at den var villig til å ofre enkeltpersoners reproduktive helse.