Krig eller retrett?

6 days ago 25

Ingen vet. Alle gjetter. Vi følger uttalelsene hans minutt for minutt. Men blir vi klokere?

Søndag ettermiddag skriver en tydelig desperat president at «tirsdag blir kraftverksdag og brodag, alt samlet i ett, i Iran. Det vil ikke bli noe lignende!!! Åpne det jævla stredet, gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT OG SE! Lovet være Allah».

I en krig der bibelske referanser har blitt brukt til å mane til kamp, kan man lure på om demoner har tatt over presidentens tastatur.

På Twitter skriver selv de mest erfarne Trump-kjennerne at de måtte lese meldingen flere ganger og dobbeltsjekke om den faktisk var skrevet av verdens mektigste mann eller en «gal jævel».

Helt siden krigen begynte har språket vært mer testosterondrevet og mindre taktisk. Nå har det nådd nye høyder. Eller et nytt lavmål.

Dag etter dag, uke etter uke, sitter vi igjen med en hel masse uttalelser som spriker i alle retninger.

«Hormuzstredet må åpnes.»
«USA vil eskortere skipene.»
«NATO må bidra.»
«48 timer.»
«Ny frist.»
«Hvorfor hjelper ikke NATO til?»
«Gjør det selv.»
«Jeg lover helvete på jord.»
«Freden er nær.»

I forrige uke ga Trump Iran en ny frist for å åpne Hormuzstredet. Den utløper 6. april.

I mellomtiden har Iran skutt ned et amerikansk fly, og USA har gjennomført en risikofylt redningsoperasjon dypt inne i iransk territorium.

Resultatet er det samme på begge sider: økt selvtillit.

Det er sjelden et godt tegn. Det er oppskriften på eskalering.

Spørsmålet alle lurer på er hva som faktisk kan skje de neste dagene, med Trumps deadline hengende over en stadig farligere situasjon.

Uten en avtale vil USA angripe iranske kraftanlegg og legge et land med over 90 millioner mennesker i mørke.

Tiden er i ferd med å renne ut før «helvete bryter løs».

Samtidig er amerikanske styrker allerede på plass i regionen.

Tusenvis av soldater, spesialstyrker, marinesoldater og flere hangarskipsgrupper er utplassert i Midtøsten, klare til å rykke ut – blant annet for å sikre kontroll over Hormuzstredet.

Det betyr at en opptrapping ikke bare er mulig, men veldig sannsynlig.

Hvis Trump gjør alvor av truslene er svaret forutsigbart: Iran vil slå hardt tilbake mot amerikanske og israelske mål, men også intensivere angrepene på USAs allierte i gulfregionen.

Amerikanske soldater kan raskt bli trukket inn i en indirekte konfrontasjon, der Iran bruker missiler, miner og droner til å angripe både personell, baser og skip i regionen.

Skal vi tro de siste meldingene fra Trump, er det lite som tyder på at en diplomatisk løsning kommer i neste uke.

Den amerikanske keiseren er i ferd med å avkle seg selv.

For hver uttalelse fremstår den amerikanske presidenten som mindre troverdig.

Trumps utspill har heller ikke hatt den avskrekkende effekten han trolig så for seg. Tvert imot.

Han oppfattes stadig mer irrasjonell og impulsiv.

Og reaksjonene lar ikke vente på seg. For hver uttalelse produseres nye internettmemer og videoer som latterliggjør den amerikanske presidenten.

Det mest avslørende er muligens at de iranske trollfabrikkene ikke trenger å overdrive. De trenger ikke finne på. De bruker bare Trumps egne ord.

Til tross for betydelige militære tap og målrettede angrep mot lederskapet fremstår regimet motivert og oppildnet.

IRGC via Wana News Agency / Reuters / NTB

Trumps episke og stadig mer latterlige raseri møter en tilsynelatende rasjonell motstander.

Iran holder fast ved at de fortsatt sitter med et avgjørende kort: kontrollen over Hormuzstredet.

Så lenge de kan true verdens viktigste energipassasje, mener de at de også holder et grep om verdensøkonomien.

Det gir ikke bare forhandlingsmakt. Det gir en farlig selvtillit.

Men logikken er ikke den samme på begge sider.

På amerikansk side – særlig gjennom Trumps mange motstridende uttalelser – fremstår målet stadig tydeligere: å vinne. Å presse frem et overtak. Å avslutte krigen på egne premisser.

På iransk side handler det om noe annet: å holde ut lenge nok, å utnytte kontrollen over Hormuzstredet som pressmiddel, og å tvinge frem innrømmelser uten å gi etter.

Det er her dette slutter å være geopolitikk.

Og begynner å bli egopolitikk.

Når målet ikke lenger er en løsning, men styrke, seier og dominans. Når det ikke handler om langsiktig stabilitet, men om å ikke tape ansikt.

Men det hjelper lite når keiseren allerede er så godt som naken.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article