Kritiserer BankID-dommen: – Mer rettsuavklarende enn rettsavklarende

Gjennom flere år har det bygget seg opp mot en strid mellom bankenes bruk av BankID som grunnlag for utbetaling av forbrukslån, og beskyttelsen av forbrukere som får sine BankID'er misbrukt. Sist uke avsa Høyesterett dom i en sak det har vært knyttet store forventninger fra fagmiljøet.

Les: Bankene fikk fullt medhold i prinsippsaken om BankID

Fikk null gehør

Professor Marte Eidsand Kjørven har lenge argumentert for at bankene i større grad må bære risikoen for svakhetene i systemet de har laget. For dette arbeidet ble hun tildelt Rettssikkerhetsprisen i 2024. Da Høyesteretts dom ble kjent før helgen, var det imidlertid få spor av økt forbrukerbeskyttelse i premissene.

Tvert imot konkluderte retten med at den svindlede mannen ikke bare var ansvarlig for tapet banken var påført ved at hans BankID var misbrukt, han fikk heller ikke medhold i at erstatningen skulle lempes i noen grad.

Sentralt for Høyesterett var at han med vilje hadde delt sin BankID med ekssamboeren, og dessuten overlatt også eposten til henne over lang tid. Han hadde hadde derfor ingen oversikt over hvilke lån hun tok opp i hans navn. Ekssamboeren er rettskraftig dømt for bedrageri. 

– Rettsuavklarende

– Dommen er dessverre mer rettsuavklarende enn rettsavklarende. Sentrale faktiske og rettslige forhold er dessuten oversett eller misforstått, mener Marte Eidsand Kjørven. I en artikkel av signert henne og 11 andre akademikere, som Rett24 publiserer i dag, retter hun kraftig kritikk mot avgjørelsen, der Høyesterett blant annet skriver:

«Dersom en forbruker forsettlig har brutt sin aktsomhetsplikt, utgjør det en risiko som verken finansforetak som slutter avtaler med kunder basert på BankID, eller den aktuelle BankID-tjenestetilbyderen kan beskytte seg mot gjennom tekniske sikkerhetstiltak alene, nettopp fordi dette skjer ved at innehaveren selv opphever den sperren systemet bygger på. Sterke preventive hensyn taler derfor mot lemping.»

Kjørven og de andre signataren er bekymret for at bankene skal «gripe til denne uttalelsen som et argument for at lemping er utelukket ved enhver frivillig deling av BankID», og skriver:

«I finansavtaleloven av 2020 har lovgiver, via innstillingen i justiskomiteen, eksplisitt gitt uttrykk for at vern mot livsødeleggende konsekvenser ved BankID-misbruk også skal gjelde ved visse tilfeller av frivillig deling av BankID. Formålet med å nyansere disse tilfellene er nettopp, blant annet, at mennesker som «har behov for hjelp av andre til å betale regninger» ikke automatisk skal «være ansvarlig for hele tapet». At disse hensynene ikke er tatt med i Høyesteretts vurderinger av verken ansvarsgrunnlag eller lemping er underlig i seg selv. Det krever en begrunnelse når Høyesterett leser sentrale hensyn på en helt annen måte enn lovgiver har gjort.

Verre er det at dommen også skaper unødvendig usikkerhet for forbrukere som lovgiver har forutsatt skal være vernet av de nye reglene. Dette gjelder særlig bruken av begrepet «forsett» i avsnittet om lemping, som er sitert over.» 

De nye reglene Kjørven viser til, er en lovendring som styrket forbrukerens stilling i 2020. Høyesterett mener imidlertid at denne nye tapsfordelingsregelen ikke kan gjøres gjeldende for lån som er tatt opp før loven trådte i kraft. Og lånet denne saken gjelder er fra 2018. Dommen gir derfor begrenset veiledning om hvordan de nye reglene skal anvendes.

Hadde forventning om minstekrav

– Dommen bør etter vårt syn forstås i lys av de konkrete og spesielle omstendighetene i saken. Den må dessuten anses irrelevant for saker som faller innenfor særreguleringen i finansavtaleloven. Det er likevel ikke til å stikke under stol at dommen har skapt en rettsuklarhet, særlig hva gjelder lemping, med potensielt alvorlige konsekvenser, skriver Kjørven i dagens kronikk.

Kredittselskapets prosessfullmektig i saken har ikke besvart henvendelser fra Rett24. Den svindlede mannens prosessfullmektig, Aron Scheibler, sier han er skuffet over utfallet.

– Fra denne siden hadde vi en forventing om at det ville bli uttalt noe om et minstekrav til bankens undersøkelser. At Høyesterett ikke fant å vektlegge dette, tar vi nå til etterretning. Jeg tolker dette som at Høyesterett i denne saken ikke så grunn til å bruke anledningen til å styrke forbrukervernet, sier Scheibler. 

Dommen fra Høyesterett ligger her.