– Kunne ikke bare prate meg rusfri

– Jeg var jo blodnarkoman. Jeg bodde på gata og sov i trappeoppganger i en kort periode på et par år. Det var jo bare et søppelliv.

Ronny Frydenlund (49) har aldri lagt skjul på sitt tidligere liv som rusavhengig.

Nå har han lengre fartstid som hundekjører, deltar i løp og er stort sett ute med den firbeinte flokken sin. Det gir ham rus nok.

Redningen var et behandlingssenter i Folldal.

– Jeg hadde ikke levd i dag hvis jeg ikke hadde dratt dit. Det å få naturen som rehabilitering var det som gjorde at jeg klarte å komme meg gjennom det.

Flere fikk hjelp for rusproblemer i spesialisthelsetjenesten i 2023 sammenliknet med året før. Det viser tall fra Folkehelseinstituttet.

Ronny mener flere vil ha nytte av behandling som skiller seg fra det tradisjonelle. Særlig for folk som han, som aldri har kunne sittet helt stille, er naturen medisin.

Han har forskerne i ryggen. Vi er tross alt natur, påpeker Carina Ribe Fernee ved Sørlandet sykehus.

Vi har ikke endret oss så mye siden forfedrene våre levde utendørs, jaktet og sanket.

Fernee beskriver hva som skjer under åpen himmel:

– Vi skreller bort alle distraksjonene som tapper vår mentale kapasitet. Vi oppsøker omgivelser som i stedet gir stressreduksjon, lader oppmerksomheten vår og gir en avkobling.

I naturen kan man senke skuldrene og finne hvilepulsen. Det gjelder i alle fall svært mange av oss. Noen opplever det annerledes.

– For mange kan naturen oppleves utrygg og fremmed. De er mer komfortable med asfalt under føttene og bylarm rundt seg.

– Det høres kanskje ut som en leirskole

Det finnes ingen samlet oversikt over alle institusjoner og behandlingssentre som tilbyr utendørsterapi.

Likevel er det steder som skiller seg ut og har flere tiårs fartstid i å tilby behandling gjennom friluft og aktivitet.

Slik som Tyrili Frankmotunet i Folldal kommune.

Der har natur og fellesskap vært en viktig del av behandlingen i over 30 år.

Friluftsliv, bålturer, jakt, fisking og hundekjøring er blant verktøyene som brukes i behandling for alvorlig rusavhengighet.

– Det høres kanskje ut som en leirskole. Men det er viktig å understreke at dette er kombinert med et tverrfaglig spesialisert behandlingsopplegg der det inngår psykologer, psykiatere og leger, sier Thomas Sauerlia, enhetsleder ved Tyrili Frankmotunet.

Ifølge enhetslederen kan det hjelpe pasienter med å åpne seg mer enn i et vanlig behandlingsrom.

– Så tanken er at vi trenger ikke å ta alle samtaler inn på et kontor.

Kombinasjonen kan gi nødvendige pauser, men åpner også for nye interesser og muligheter.

– Og så gjør vi dette; andre driver med noe annet som er bra på sin måte, sier enhetslederen.

– Det redda livet mitt

Ronny hadde vært rusmisbruker i ti år da han søkte seg til Frankmotunet. Det skjedde etter at han ruspåvirket krasjet bilen i en fjellvegg og ble alvorlig skadet.

– Jeg husker jeg satt fast i bilvraket i nesten en time før brannvesenet klarte å skjære meg ut. Akkurat den episoden forandra meg.

Han innså at nå måtte han få hjelp.

– Hvilken betydning fikk dette behandlingsstedet for deg?

– Det redda jo livet mitt. Og jeg kom inn på et helt nytt spor.

Første skritt var å få nok avstand til rusmiljøet. Men det var særlig hundekjøring og aktiviteter utendørs som gjorde susen for Ronny under rehabiliteringen.

– Jeg kunne ikke ha prata meg ut av avhengigheten.

Mange er interessert

Utendørsterapi bruker naturen som en del av behandlingen. Du trenger ikke dra langt ut i villmarka. Nærnaturen er god nok.

Kompetansesenter for rusfeltet (Korus) jobber med å bygge opp og formidle kompetanse på rusfeltet i Norge. De har utendørsterapi som et innsatsområde og merker økt interesse.

– Vi ser at det er en veldig stor etterspørsel, sier Vibeke Fure Wulfsberg, psykolog ved Korus øst. De har holdt kurs i utendørsterapi de siste to årene. Mange av deltakerne jobber med rus og psykiatri i kommunehelsetjenesten.

Forskningen viser god effekt og gjør utendørsterapi mer anerkjent som metode.

Wulfsberg forteller at vanlig samtaleterapi inne på et kontor kan være vanskelig for noen.

– Og da kan en spørre om de har nytte av den formen for behandling. Det er viktig å kunne tilby andre former for behandling

Frankmotunet i Innlandet er et eksempel på et slikt mangfold. Et annet eksempel er Finnmarkskollektivet, som vi finner vi helt nord i landet.

Men å holde seg rusfri?

Det er litt over tjue år siden Ronny hadde sitt opphold på Frankmotunet.

Men hvordan gikk det egentlig i tida etter?

Han forteller at aktiviteten og hundekjøringa under rehabilitering skapte rytme i hverdagen, og en interesse som ble med han videre.

– Jeg ble jo hekta!

I flere år har han vært en kjent hundekjører i Norge.

– Det er livet og identiteten min. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjøre hvis jeg sluttet med hund.

Han tror interesser kan være et godt grep for å bli rusfri. Og det trenger ikke nødvendigvis å være hundekjøring.

– Å klare å finne en interesse for en narkoman, er noe å holde seg fast i, hvis de vil sjøl.

Wulfsberg i Korus Øst peker på overføringsverdien fra behandling til livet etter.

– Det som gjør deg godt under behandling, og som man lærer, kan være noe å ta med etter. Man får verktøy til hverdagen.

Mestringsfølelsen

Carina Ribe Fernee jobber på Sørlandet sykehus, der friluftsterapi er en del av behandlingstilbudet ved avdeling for barn og unges psykiske helse.

Hun sier at det finnes et enormt potensial i utendørsterapi.

– For det første tar man i bruk kroppen, som er helt vesentlig i alt helsefremmende arbeid.

– Man kobler på sanseapparatet. Desto lenger man er ute, i større grad får man kontakt med sin naturlige døgnrytme, kjenner på kroppens signaler om sult, behov for hvile og så videre.

Gjennom sin egen forskning ser hun hvordan ungdom klarer å få kontakt med egne tanker og følelser som de gjerne distraherer seg bort fra.

– Ute klarer mange å roe ned tankekjøret. Tungsinnet letter. De ser andre muligheter, nye perspektiver og øyner håp.

Det ligger mye mestring i å lære seg hvordan man tar vare på seg selv og samtidig er et medmenneske for andre.

Enda bedre kan det bli om terapien skjer i en gruppe.

– Ungdommer våger å være seg selv i naturen, slipper maska etter hvert og tør å åpne seg opp ovenfor jevnaldrende, sier hun.

Flokken og maskoten

Det siste halvåret har Ronny Frydenlund og hundene reist rundt fra koie til koie nord i landet. Han omtaler flokken sin som både familie og bestekompiser.

– Den kontakten jeg har fått med bikkjene mine nå er bedre enn jeg noen gang har hatt

Siden februar har han bodd i Levajok i Finnmark. Der skal han være fram til Finnmarksløpet 2025 starter, for han skal delta i 600 kilometer-klassen.

Planen har fram nå vært å fullføre løpet, men nå har han satt seg et nytt mål.

– Vi skal vinne, humrer han.

– Hva du tenker om livet ditt i dag versus tida som narkoman på gata?

– Du verden hvor godt det er å slippe å leve sånn jeg gjorde som narkoman. Det var ikke noe liv, sier Ronny og ser rundt seg og på flokken sin.

–Dette er jo et liv og som gir mening. Så livet i dag kontra da er jo ikke sammenlignbart.

Verdt å kjempe for

Ronny Frydenlund mener flere vil ha nytte av behandling gjennom friluft og aktivitet, slik som utendørsterapi.

– Jeg tror at det er sunt for alle uansett, å komme seg ut i mark og få frisk luft og prate.

Han mener det bør komme flere plasser, slik som Frankmotunet og Finnmarkskollektivet.

– Helt klart, selv om jeg er litt inhabil da.

Både Frankmotunet og Finnmarkskollektivet har i flere og ulike runder risikert å bli lagt ned.

– Frankmotunet redda livet mitt, uten tvil. Hvis de legger ned den plassen, da. De aner ikke hva de driver med engang.

Han mener denne formen og bredden av tilbud for rusbehandling er verdt å kjempe for – og ikke legge ned.

Følg Finnmarksløpet 2025

Følg Ronny Frydenlund og andre hundekjørere når de konkurrerer i Finnmarksløpet 2025.

Løpet består av tre klasser.

Et juniorløp på 200 kilometer. Finnmarksløpet på 600 kilometer og Finnmarksløpet på 1100 kilometer.

Det er nesten 100 hundekjørere i år. Alle starter sine løp fra Alta i Finnmark.