La barna få tilbake sentrum på 17. mai

17. mai har alltid vært en helt spesiell dag for meg. En dag for barnetog, is, fine bunader og stolthet over landet vårt – en feiring av frihet og fellesskap. En dag hvor barna står i sentrum, og hvor vi markerer det fine vi har sammen, med glede og verdighet.

Men noe er i ferd med å endre seg.

Selv husker jeg hvordan det føltes som ungdom å rusle skamfull gjennom bygatene på morgenen 17. mai på vei hjem fra en lang 16. mai-fest, omgitt av friske smil, nystrøkne skjorter og forventningsfulle barn.

Det var flaut, og helt ærlig fortjent. Men de siste årene er det ikke bare fyllesyk ungdom som vekker uskyldig oppmerksomhet og humring blant de mer edruelige eldre på nasjonaldagen.

Det som tidligere var en formiddag fylt med flagg, musikkorps og barneglede, er i økende grad blitt overskygget av noe helt annet. Hvor glass klirrer høyere enn korpsmusikken, og latteren som runger i sentrum ikke lenger er barnas.

Champagnefrokosten har gått fra kuriositet til konkurranse. Det som en gang var en morsom, uformell start på dagen for noen få, er i dag nærmest blitt en statusmarkør. Hvor tidlig du begynner, hvor fancy bordet ditt er – og hvor brisen du blir før klokken 10.

Resultatet? Fine bunader og fine folk, forvandlet til drita voksne lenge før barnetogene har rukket å snu.

Og barna? De ser alt.

De går forbi voksne som krangler, slåss, roper – eller ligger og sover i parken med bunadskoene halvveis av. De venter på tur i is-kø, mens en voksen foran dem spyr i en søppelkasse. De går i tog gjennom et sentrum som ikke lenger føles som deres.

Hva er det vi holder på å miste? Det er vondt å se at en dag som skal handle om barn, trygghet og samhold i økende grad blir preget av voksne som mister kontrollen – midt i barnas øyeblikk.

Og det er lett å glemme: Dette er den dagen i året hvor flest barn faktisk er samlet i bykjernen, før de reiser tilbake til bydelene sine og feirer videre på skolen. Det burde være den tryggeste dagen å være liten og stolt i sentrum.

Ja, jeg tror på frihet. Men frihet uten ansvar er ikke frihet – det er egoisme.

Er det virkelig så viktig med skjenkebevilling til frokost i sentrum på nasjonaldagen, at vi ikke kan vente til lunsj? Er det verdt det, hvis prisen er at barna mister både gleden og tryggheten sin?

Vi må stille oss selv et viktig spørsmål:
Hva slags nasjonaldag ønsker vi å være kjent for?

Noen land markerer nasjonaldagen sin med militærparader og våpen. Vi markerer vår med barnetog og små flagg. Det er kanskje den fineste og mest fredelige formen for nasjonal stolthet i verden.

Men nå er det på tide å våkne. Ikke etter 16. mai, men som samfunn.

La barna få tilbake sentrum på 17. mai. La dem få en by som lukter vafler og nypusset sølv – ikke øl og oppkast. La dem gå stolte i tog uten å måtte tråkke rundt fulle voksne før klokka er 11.

Og til deg som snakker høyest om å bevare norsk kultur: Husk at det er dette som er kultur. Ikke bunad i seg selv, men det bunaden symboliserer.

Så nei – jeg håper ikke å se deg segne om i parken med en halv kebab og bunadsskjorta oppkneppet før barnetogene er ferdige. For dette handler ikke om å være prippen. Det handler om å gi dagen tilbake til de som faktisk eier den.

Barna – Norges fremtid!