La fotball være fotball

4 days ago 5

Jeg gleder meg til å se Haaland «dryla» ballen i krysset mot Israel.

Fredag 10. oktober kl. 19:00

Av: MILAN ARAN

Samfunnsdebattant

Norge møter Israel til VM-kvalifiseringskamp i morgen.

Verken kongen, kongefamilien eller Støre og regjeringen vil være å se på tribunen.

Flere nordmenn har ønsket at landslaget skal boikotte kampen – forståelig nok.

Tusenvis av palestinske barn og sivile har blitt drept som følge av Israels grusomme militære handlinger.

Nå som Israel og Hamas endelig har signert en fredsavtale, bør spørsmålet være:

Hvordan kan vi hjelpe Palestina?

Skal du se kampen?

aJa, klart detbNei, boikottercLiker ikke fotball

Joda, Norge kunne ha satt ned foten og blitt ukens nyhet i sportsverdenen for å boikotte kampen.

Og ingenting skjer, annet enn det.

Israel spiller videre. Palestinerne får ikke én centimeter mer frihet.

Og vi mister muligheten til å bruke en av verdens mest samlende arenaer til å si noe viktig.

Det palestinske fotballforbundet selv mener vi bør spille kampen. Fordi fotball er ikke et toppmøte med diplomater og taletid.

Den er ikke forbeholdt politikere i dress.

Fotballen er en nøytral grunn der mennesker møtes – ikke som fiender, men som medspillere, supportere og folk.

Nettopp derfor bør ikke Norge trekke seg unna.

Vi trenger arenaer som holder samtalen i live og fortsetter å sette press.

Og vi må også huske på dem her hjemme.

Norske jøder som har tatt avstand fra det som har skjedd i Gaza, har lenge måttet bære på en kollektiv skyld de ikke fortjener.

Kampen mot Israel kan være et øyeblikk for å vise at de fortsatt er en del av vårt fellesskap – at man kan fordømme krigshandlinger uten å fordømme et folk.

For fotball kan skape fellesskap der alt annet er fastlåst.

Under første verdenskrig, på julaften, la britiske og tyske soldater ned våpnene og spilte fotball sammen i ingenmannsland.

Da USA og Iran møttes i VM i 1998, ga spillerne hverandre blomster før avspark – midt i en tid med dyp politisk fiendskap.

Eller da Chelsea-legenden Didier Drogba brukte fotballen til å stanse en blodig borgerkrig i Elfenbenskysten.

Nå har vi vår egen mulighet. Hvor sterkt ville det ikke vært å se landslaget holde ett minutts stillhet for alle ofrene i krigen?

Norge har tross alt tidligere invitert Taliban til dialog i 2022, for nettopp å diskutere den humanitære krisen, uten at det ble tolket som en støtte til regimet.

Hvorfor våger vi å snakke med Taliban, men ikke å spille mot Israel – når freden endelig banker på døra?

Kanskje er det naivt å tro at det vil hjelpe. Men hva er alternativet?

Å trekke oss unna, stå med pekefingeren og ha null påvirkning på konflikten?

Målet må vel være at folkemordet tar slutt?

Så ja, jeg gleder meg til å se Haaland «dryla» ballen i krysset mot Israel.

Ikke fordi det løser noe som helst i Midtøsten, men fordi det minner oss om at det finnes øyeblikk der vi faktisk står på samme bane.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article