Livet som lege på SUS er beintøft. Jeg har ingen problem med å forstå at folk slutter

DEBATT: Jeg er overlege ved SUS, og er en av de som ikke har sluttet. Men jeg forstår dem som gjør det.

Overlege Anne Kristoff skriver i dette innlegget at hun ikke har problemer med å forstå at leger slutter ved SUS. Foto: Jonas Haarr Friestad

Jeg er kvinne og har 5 barn. Jeg har jobbet på sykehuset i snart 30 år, og jeg forstår og klandrer ikke folk for å slutte. Hvor går balansen mellom pliktfølelse og ansvar for at en selv skal ha et godt liv?

SUS har alltid vært et «jobbesykehus». En drifter, hiver seg rundt og strekker seg for å holde hjulene i gang. Det kan gi mestringsfølelse, men kan gi også utbrenthet når det er normalen.

En trøtt mor i julen

En sier ifra om problemer i starten, men etter hvert slutter en å si noe – for hva hjelper vel det? Ingen bryr seg så lenge produksjonen er til stede.

En vil ikke la pasienter lide ved at en setter ned foten, så en tråkker videre. Det medfører en slitasje og oppgitthet, som noen tåler, mens andre ikke orker dette og finner seg andre jobber.

Røde dager, helger, jul og påske ... Vaktene følger sin faste runde og en har ikke fri når familie og venner har fri. I tillegg er det slitasje og sykemeldinger med en rekke ubesatte vakter non stopp.

I sin tid jobbet jeg 26 timer sammenhengende vakter. Jeg kan huske en vakt fra julaften morgen til 1. juledags morgen med små barn hjemme. De måtte vente med julefeiringen. Minsten på 18 måneder merket ikke det, men den eldste på 14 år gjorde jo det. Uten soving og med dramatikk på fødeavdelingen i løpet av natten, er ikke dagen derpå en festdag. Det går med andre ord utover de du har mest kjær.

På den tiden var det kun to til stede på vakt, mens det nå er tre leger til stede, med samme antall fødsler. Det var travelt for å si det forsiktig. Med en ny og uerfaren i det ene sjiktet var det et helvete. Hvem jobber slik?

Min egen sekretær

Vaktene er nå kortet ned, og det er ikke lenger døgnvakt, med mindre du er overlege som bakvakt, det vil si den mest erfarne. Da kan du igjen jobbe lange vakter. Da er vaktene dine igjen blitt døgnvakt, men du kan gå hjem om kvelden/ natten og sove i din egen seng, om det er rolig. Du får betalt en time for hver fjerde time, og må være klar til å rykke ut i løpet av 20–30 minutter. Det er da ofte dramatikk når de tre legene til stede ikke klarer jobben alene. Neste dag jobber du som vanlig, med pasientbehandling og operasjoner, for hvem vil stryke viktig behandling når det går utover pasienten?

Når en har vakter i helgen som bakvakt, jobber en alle helgedagene, stand by hele ettermiddag/ natt med full jobb uken etter. Transportarbeidere er bedre vernet enn de som jobber med skarp skalpell og opererer mennesker.

Da jeg som assistentlege begynte på sykehuset, fikk jeg kontor, arbeidstøyet ble lagt i en hylle på kontoret ferdig brettet. Så måtte jeg ut på gangen for å hente tøyet. Effektivisering, men ikke for meg. Nå må jeg stå i kø i en automat for å hente tøyet. Ytterligere effektivisering, men ikke for meg.

Før dikterte jeg, nå er jeg min egen sekretær. Det er ikke effektivisering, men ren sparing.

Nå skal vi på nytt sykehus og der har en ikke engang et eget kontor, tøyet i automat i kjelleren og kaffekoppen må en sikkert sette ved siden av sine skitne tresko i garderobeskapet.

Var dette takken?

Det i visshet om at de som ikke jobber med pasienter og ikke har nattevakter sitter på kontor i K8 og mesker seg. Der er det ikke sparing.

Da jeg hadde jobbet i 25 år lå det en konvolutt med et gavekort på 5000 kroner som takk for innsatsen. Det var påtrykt underskrift og ferdig standard-hilsen. Det var nesten provoserende.

Det var takken for en som alltid møter på jobb, en som lærer opp kollegaer som forsvinner når de begynner å duge, en som aldri er syk, lar barna ha avslutninger og opptredener uten mor til stede, ikke går på fotballkamper til barnebarna, ikke kan feire høytider som vanlige folk. En kan fortsette med så mye mer. Når en legger til et enormt arbeidspress, stort ansvar, vanskelige beslutninger, ingen autonomi og mulighet for å få det enklere, med bedre betaling i tillegg, så sier det seg selv at mange sier: Takk for meg!