Løsningen på fylkes­kommu­nens krise er en «ny» fylkes­kommune

Mange opplever det som unødvendig byråkrati og kritiserer at det brukes penger på fylkeskommunen som kommunene har større behov for. Særlig i tider med anstrengt kommuneøkonomi kommer dette opp i mye større grad. Da er den skandalen som har rammet Agder fylkeskommune i forbindelse med Ola Olsbu, som vi kan vitne i media for tiden, veldig farlig for fylkeskommunen. Det kan potensielt styrke de som ønsker å avskaffe fylkeskommunen i sin helhet. Da er det særdeles viktig å påpeke at løsningen ikke er å avskaffe fylkeskommunen, men en «ny» fylkeskommune.

Det er legitimt å stille spørsmål ved måten statlig byråkrati er organisert på. Likevel har fylkeskommunen en viktig funksjon i det norske systemet. Det er særlig to perspektiver jeg ønsker å trekke fram her: 1) større og bredden på oppgavene som fylkeskommunen forvalter og 2) prinsippet av demokratisk nærhet.

Fylkeskommunen forvalter en god del flere oppgaver enn mange er klare over. Det som disse oppgavene har til felles er at de styrkes av en lokal forankring, noe som taler mot at staten skal forvalte dem, og at de preges av en viss bredde og utforming som gjør dem for komplekse for den kommunale forvaltningen.

Den mest kjente oppgaven til fylkeskommunen er forvaltning av videregående opplæring. Agder fylkeskommune forvalter 18 videregående skoler. De er heller ikke jevnt fordelt over hele fylket, men større byer som Kristiansand eller Arendal har flere videregående skoler. Agder har 25 kommuner. Dersom denne oppgaven ville blitt lagt til det kommunale leddet, måtte det til en god del interkommunale samarbeid. I tillegg mister man et regionalt helhetsperspektiv, som kan redusere en nødvendig bredde i tilbudsstrukturen. Agders erfaringer med kommunesammenslåinger taler i tillegg mot argumentasjonen at større kommuner er løsningen.

Fylkeskommunen har i tillegg mange flere oppgaver som innebærer en regional koordinering som er viktig og verdifull. Det gjelder anmodning om bosetting av flyktninger, regional kompetansestrategien, men også større institusjoner som Fagskolen i Agder. I tillegg kommer f.eks. tilbud til innbyggere i regionen som krever en viss størrelse på fagmiljøene som karriereveiledning til alle voksne.

Det andre punktet som jeg ønsker å ta opp, er prinsippet om demokratisk nærhet. Norge er et grasrotdemokrati. Lokalt, demokratisk medbestemmelse står sterkt og det fylkeskommunale leddet er en del av denne tradisjonen. Prinsippet er at forvaltningen av fylket skal også ha en legitimitet i et demokratisk valg i regionen det gjelder. Noe som ikke kunne sikres med statlig forvaltning. I tillegg tillater dette mindre kommuner (se punktene ovenfor) som da igjen er «nærmere innbyggerne».

Det er også her vi finner løsningen, nemlig parlamentarismen. I dag ledes fylkeskommunen hovedsakelig administrativt av direktører. Dermed står administrasjonen sterkt, selv om det er det politiske leddet (fylkestinget) som har den overordnete beslutningsmyndigheten. Dette har åpenlyst medført utfordringer når det kommer til ansvar og habilitet.

I parlamentarismen er det politikerne som styrer områdene og administrasjonen i mye større grad. Dette bidrar til å ansvarliggjøre de som setter retningen (politikerne), men gir også en utstrakt kontrollmekanisme idet en person som viser seg å ikke være skikket til dette vervet kan fratas vervet ved neste valg. Dermed gis styringen over fylkeskommunen tilbake til velgerne og dermed innbyggerne. Noe som kan også medføre til å gjøre fylkeskommunen både mer relevant for og tettere på innbyggerne i fylket.

Svaret på problemene som fylkeskommunen viser seg til å ha, er dermed ikke å fjerne dette leddet, men å demokratisere det.