Lurer du på hvordan makt og innflytelse faktisk fungerer? Epstein-avsløringene er et godt sted å starte.

Gjensidighetsprinsippet er selve superkraften i Jeffrey Epsteins nettverk, skriver Ketil Raknes. Foto: US Department of Justice/Mega

Vi bør legge den selvtilfredse diskusjonen bak oss og heller rette blikket mot hvilke reformer vi trenger.

Over lunsjbordene i hele Norge sitter latteren og hoderystingen løst for tiden. Deler av den norske samfunnselitens moralske kollaps i møte med Epstein-avsløringene har sendt oss alle på jakt etter forklaringsmodeller.

Vi spør oss: «Hvordan kunne de gjøre det?», «Hvordan kan ellers dyktige og respekterte mennesker synke så lavt?» og «Hvorfor velger alle å lyve om det, mens ingen forteller sannheten?»

De siste årene har det å studere makt og innflytelse vært jobben min. Når folk spør meg hvordan makt virker, pleier jeg ofte å svare: «Det vet vi ikke helt, fordi de som har de beste svarene, stort sett aldri snakker med forskere.»

Epstein-dokumentene er en nyttig påminnelse for samfunnsforskere om at tilgang til mektige menneskers e-poster er langt bedre data enn semistrukturerte intervjuer og spørreskjemaer, der politiske eliter i stor grad kan velge selv hva de vil svare.

Så hvis du lurer på hvordan makt og innflytelse faktisk fungerer i dagens verden, er e-postutvekslingene til Jeffrey Epstein et godt sted å starte.

Epstein og maktens språk

Hva er det så Epsteins e-poster kan fortelle oss om makt og påvirkning? Hva er det Epstein gjør, og hvorfor er det så utrolig effektivt?

Det handler om eksklusivitet, konfidensiell informasjon, gjensidige bytterelasjoner og store mengder strategisk skryt. Alt dette bidrar til at de som er en del av nettverket, føler seg som medlemmer av en opphøyd elite der vanlige spilleregler oppheves.

Hvis man leser Epstein-e-postene med et samfunnsvitenskapelig blikk, er det første man legger merke til, den korte og stikkordsmessige sjargongen. Dette er mennesker som er så viktige og travle at de ikke har tid til å kommunisere i hele setninger. Livet leves på vei fra én flyplass til den neste. Det er frokost i Davos og middag i Aspen.

En klassiker er Thorbjørn Jaglands melding: «I have been in Tirana (Albania) extraordinary girls. Going to Jordan, Palestine and Israel. Back on Thursday.»

Eller når Epstein skriver til Jagland: «Bill Gates will be staying with me in Paris, for Sunday. Putin is welcome to join for dinner.»

Forbausende mange av e-postene handler om hvor man selv er, og ikke minst hvor andre i elitenettverket befinner seg. Middager, møter og fester avtales i et voldsomt tempo, i en merkelig blanding av skrivefeil, forkortelser og ufullstendige setninger.

En av de sterkeste mekanismene vi kjenner fra sosialpsykologien, er gjensidighetsprinsippet: Mennesker føler en sterk trang til å gjengjelde gaver og tjenester, skriver Ketil Raknes. Bildet viser det som var Jeffrey Epsteins luksusbolig i Palm Beach. Foto: Marco Bello, Reuters/NTB

En kommentator i The New York Times som har finstudert denne sjargongen, konkluderte med at makten ligger gjemt i selve språket: «De oppriktige forskerne og akademikerne skriver ryddig og korrekt. De rike og mektige svarer kortfattet, med stavefeil, ujevn mellomromsbruk og løse kommaer.»

Leser man e-postene nøye, ser man at det som utveksles i nettverket, er det lobbyforskningen kaller prosesskunnskap og relasjonskunnskap. Dette er kunnskap man ikke får ved å lese aviser eller bøker eller ved å studere på universitet. Det er eksklusiv informasjon, kun tilgjengelig for dem med nærhet til makt og innflytelse. I politikk og finans gjelder det å ha en «edge», og da er konfidensiell informasjon av helt unik verdi.

Den kan brukes til å påvirke beslutninger ingen andre helt forstår hvordan de kan påvirke, eller til å tjene penger på måter ingen andre har tenkt på.

Svært ofte bes det om vurderinger av hvem som bør få posisjoner i ulike organisasjoner, og ikke minst om hva Trump-administrasjonen tenker for tiden.

Epstein-dokumentene minner oss om at politisk ulikhet ikke bare handler om økonomiske ressurser, men også om overlegen tilgang til informasjon om hva beslutningstagere tenker.

Nettverksmakt og strategisk skryt

En av de sterkeste mekanismene vi kjenner fra sosialpsykologien, er gjensidighetsprinsippet: Mennesker føler en sterk trang til å gjengjelde gaver og tjenester. Dette prinsippet er selve superkraften i Epsteins nettverk. Epstein gir deg venner du ikke trodde du kunne få, lar deg bo på hoteller du ikke trodde du hadde råd til, og overøser deg med positiv tilbakemelding. Dermed setter han seg i en posisjon der alle skylder ham tjenester og føler et behov for å gi ham det han ber om.

En viktig grunn til at korrupsjonsregelverket både i Norge og internasjonalt er blitt kraftig skjerpet de siste tiårene, er at vi vet at selv små og tilsynelatende ubetydelige gaver kan utløse et sterkt behov for gjengjeldelse.

For familien Rød-Larsen er det åpenbart at denne bytteøkonomien kom helt ut av kontroll, og Epstein endte opp som familiens fikser og altmuligmann.

Epstein praktiserer det vi kaller «utsatt bytte»: En tjeneste, hjelp eller fordel gis nå, med forventning om å få noe tilbake senere.

Epsteins vedvarende press på Jagland om å ordne et møte med Putin må forstås i dette perspektivet. Etter alt Epstein har gjort for Jagland, skulle det bare mangle at Jagland bruker sin posisjon til å sikre ham tilgang til Russlands president.

I e-postene ser vi hvordan Jagland kaver og strever med dette kravet, som han innerst inne vet er problematisk. Jagland prøver å komme seg ut av det hele med å skrive at «all this is not easy for me to explain to Putin. You have to do it. My job is to get a meeting with him». Han prøver dermed å innta mellommannens uskyldige rolle.

I denne gaveøkonomien har alle noe å tilby – og alle har noe å gi. Jagland har ikke penger, men han er leder av Nobelkomiteen. Derfor omtales han av Epsteins folk bare som «han som deler ut Nobel-prisen» og brukes som lokkemiddel for å invitere andre mektige mennesker.

Rød-Larsen har verdi fordi han er en utenrikspolitisk kjendis.

Noe av det den venstreradikale Noam Chomsky likte med Epstein, var at han kunne sette ham i kontakt med andre mektige mennesker. I et brev fra 2017 beskriver Chomsky en episode der han og Epstein diskuterer Oslo-avtalen, og hvor «Jeffrey tok opp telefonen og ringte den norske diplomaten som hadde ledet forhandlingene, noe som førte til en livlig meningsutveksling». Det er åpenbart at diplomaten det her siktes til, er Terje Rød-Larsen.

Vi må anta episoder som dette var noe av grunnen til at Chomsky endte opp med å betegne superkapitalisten og hedgefondforvalteren Epstein som «en høyt verdsatt venn og en jevnlig kilde til intellektuell utveksling og stimulering».

Bruker ros og skryt

I studier jeg har gjort sammen med andre forskere, har vi vist at de som ønsker å påvirke beslutningstagere, ofte bruker ros og skryt strategisk for å posisjonere seg. E-postene avslører Epsteins unike evne til å speile interessene og følelsene til dem rundt seg, og få dem til å føle seg sett og verdsatt.

Når han snakker med Steve Bannon, skryter han av hvor flink Bannon er på TV og hvor ødeleggende #metoo-bevegelsen er.

I dialogen med Mette-Marit inntar Epstein rollen som liberal amerikaner med høy kulturell kapital: Han liker de samme bøkene og støtter henne i kampen for å slutte å røyke.

Den gjensidige kurtiseringen rundt kulturell kapital topper seg da Mette-Marit foreslår at han bør laste ned et album av den norske jazzvokalisten Solveig Slettahjell – noe han lover å gjøre.

Bildet av den overgrepsdømte hedgefondforvalteren som sitter alene og lytter til obskur norsk jazz for å tekkes den norske kronprinsessen, sier mye om hvorfor så mange lot seg forføre av Epstein.

Hva kan vi gjøre?

I lys av Epstein-avsløringene er det lett å drukne i moralsk forargelse og selvgodhet. De fleste av oss tenker, når vi leser e-postene, at «det der kunne jeg aldri ha gjort».

Samtidig bekrefter dokumentene det vi allerede vet om maktens effekter på mennesker. I boken «Corruptible – Who Gets Power and How it Changes Us» skriver Brian Klaas at all tilgjengelig forskning peker i samme retning: «Å få makt gjør deg mer egoistisk, reduserer empati, øker hykleri og gjør deg mer tilbøyelig til å begå overgrep.»

Spørsmålet vi må stille oss, er om vi virkelig hadde oppført oss så annerledes enn Noam Chomsky, Børge Brende eller Thorbjørn Jagland dersom vi hadde fått de samme posisjonene i elitenettverkene som dem?

Hadde vi klart å motstå tilnærmelsene fra en sjarmerende amerikansk milliardær som overøste oss med komplimenter og tilbød oss tilgang til kongelige, statsledere og fremstående akademikere?

Hadde vi også vært villige til å se bort fra at Epstein var dømt for seksuelle overgrep, når de fleste andre gjorde det?

Sannheten er at ingen av oss – meg selv inkludert – håndterer makt og innflytelse særlig godt over tid. Vi blir selvsentrerte, blinde for egne privilegier og selvrettferdige.

Det eneste som kan redde oss, er at andre ser oss i kortene, og at vi frykter at handlingene våre ikke tåler offentlighetens lys. Forskningen er entydig på at vi alle oppfører oss bedre når vi vet at vi blir observert og sett.

Epstein-avsløringene er derfor en viktig lærepenge for det norske demokratiet.

Norske debatter om påvirkning og korrupsjon har ofte bygget på en forestilling om at vår unike tillitskultur skal redde oss. Nå sitter vi igjen med et kongehus i ruiner, en utenrikstjeneste i tillitskrise og en tidligere statsminister som vurderes etterforsket for korrupsjon.

Etter Epstein-avsløringene bør vi legge denne selvtilfredse diskusjonen bak oss og heller rette blikket mot hvilke reformer vi trenger – i både kongehuset og det politiske systemet – for å forhindre at noe lignende skjer igjen.