Mamma, hvorfor går alle i tog?

Datteren min er fem år og er i den fasen av livet hvor nysgjerrigheten kan vekkes av alt. I dag skal jeg ta henne med til byen, og fortelle henne om 1. mai, og hvor det hele startet.

Når toget går forbi oss, med marsjerende korps og klare kamprop skal jeg bruke tiden på å svare på alle spørsmålene datteren kommer til å stille meg. Jeg skal ha planen klar for hvordan fortelle henne om hvem alle menneskene er, hvorfor de går i tog og hva de gjør med faner, paroler og tromboner.

Men først og fremst skal jeg ta henne med tilbake i tid, og fortelle henne om 368 kvinnelige fyrstikkarbeidere, og hvordan de var startskuddet for å forme samfunnet vi lever i. At de viste at fellesskap fungerer, og at så lenge man er mange nok, kan man kreve det man har rett på.

Jeg skal fortelle at de var med å bane veien for at vanlige folk skulle kunne kreve rettferdige arbeidsvilkår, fri til å leke sisten og spise middag med barna sine og lønn som holder til mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen.

Jeg skal fortelle henne hvordan Karl Johan så ut for 137 år siden – i 1889. At Stortinget stod der allerede, med løvene hvilende ved foten av Løvebakken. At Grand Hotel allerede stod der, slottet var ferdigstilt, men Nationaltheatret hadde enda ikke blitt bygget.

Jeg skal få henne til å se for seg at man kunne se hester i gatene og et tog med demonstranter – da, som nå.

Jeg skal fortelle henne hvordan 368 fabrikkarbeidere etter hvert ble til et demonstrasjonstog med mellom 10 000 og 15 000 støttende demonstranter. Det utgjorde da ca. 10 prosent av Oslos innbyggere. Noe som ville tilsvare omtrent 100 000 demonstranter med dagens innbyggertall. Jeg skal også legge til at forfatteren av nasjonalsangen, Bjørnstjerne Bjørnson, var en tydelig støttespiller for fyrstikkarbeidernes streik.

Så skal jeg fortelle henne hvorfor de demonstrerte. Jeg skal spare henne for alle detaljene om hvorfor de streiket og demonstrerte. Hun trenger ikke å vite hvordan kjevebeinet til fyrstikkarbeidere ble brutt ned av å inhalere hvit fosfor gjennom dagen. Hun kan også spares for informasjonen om at mange som jobbet på fyrstikkfabrikkene var barn.

Men hun kan få vite at fabrikkarbeiderne måtte jobbe, selv om de var så slitne at de nesten ikke klarte å stå. Hun kan få vite at de kvinnelige arbeiderne fikk omtrent halvparten av lønnen, sammenlignet med hva mannlige arbeidere fikk for lignende arbeid.

Kanskje må jeg fortelle henne at fyrstikkarbeiderne ikke fikk det de ba om – at streiken og demonstrasjonstogene ikke førte til de store endringene for de 368 jentene og damene. Det er sikkert på tide å anerkjenne at det ikke alltid ender godt, slik som i eventyrene.

Men jeg skal komme meg fort videre. For selv om de ikke oppnådde store endringer på egen arbeidsplass, så hadde de rettet ryggen og opplevd støtte langt utover egne rekker, og tråkket opp stien for dem som kom etter dem.

Hvem er de som kom etter dem, kommer hun kanskje til å spørre?

Det var oldemødrene og oldefedrene hennes, bestemødrene og bestefedrene og meg og faren hennes. Og alle dem hun ser foran seg, som marsjerer i toget som glir nedover Karl Johan.