«Man trenger faktisk ikke være enslig for å kjenne på ensomhet»

Oppdatert:ett minutt siden

Temperaturmåleren viser 8 minusgrader, og det er så godt som blikkstille utenfor soveromsvinduet.

Men på innsiden sviver tankene i hodet mitt.

Tankene går til dem som av ulike grunner ikke har ei varm seng å legge seg i om natta. Til dem som ikke har strøm eller ved. Til dem som også kjenner på en annen slags kulde – de som føler seg utfrosset, aleine og ikke har noe å varme seg på.

Til dem som stadig vekk møter en kald skulder – de som står aleine.

Jo da, det finnes steder hvor man kan få hjelp til både seng, strøm og ved.

Men finnes det steder for dem som trenger den andre slags varme?

Vi er i den spede begynnelsen av et nytt år – kan du og jeg være et sted for dem som kjenner på kulde, og har masse sår? Gjøre det vi kan for at 2026 blir et varmere år?

Kan vi være med å spre varme? I form av medmenneskelighet, raushet og omsorg?

Mange er ensomme – også blant mange. Man trenger faktisk ikke være enslig for å kjenne på ensomhet.

Kan vi våge å SE vår neste?

Kan vi våge å være mer til stede?

Det er nemlig ikke alltid det er så mye som skal til – men du verden som det varmer!

Et smil. Et nikk. Et hei. Et par ord i køen på butikken. En klem... Et «godt å se deg»...

Natta er fremdeles stille, det begynner å lysne mot dag.

Kan ikke du og jeg prøve? Spre litt lys og varme hvor vi ferdes omkring?

Det er i hvert fall mitt nyttårsforsett for i år, være varmere, rausere og mer åpen.

Håper du tar utfordringen!

Ingen kan gjøre alt – men alle kan gjøre noe.

Hanne Veronica Martinsen