Mannen som fornyet norsk fotballtenkning

DEBATT: Viking FK, hadde det vært på sin plass å tildele Kjell Schou Andreassen et æresmedlemskap?

Det Schou Andreassen brakte til norsk fotball var en forståelse av at relasjoner – ikke individer – skaper resultater. Foto: Øyvind Ellingsen

Pedagogen, fotballtreneren og lederutvikleren Kjell Schou Andreassen (1940–1997) – eller «Schou’en», som alle kalte ham – var en betydelig fornyer i norsk fotball og en sentral skikkelse i utviklingen av moderne norsk fotballtenkning. Han startet seniorkarrieren som spiller i Viking i 1958, og etter perioder i Stavanger IF og Brann vendte han tilbake til Stavanger-klubben i 1964. Der ble han værende til 1970 og endte med 202 A-kamper og én scoring i den mørkeblå drakten.

Trenerkarrieren startet som assistenttrener i Viking i 1971, før han selv ledet klubben til seriegull året etter. Schou Andreassen var en sentral trenerskikkelse på 1970‑tallet, både som U-landslagstrener fra 1973 til 1977 og som A-landslagstrener sammen med Nils Arne Eggen mellom 1974 og 1978. Etter perioder i Bryne og Lillestrøm – hvor sistnevnte tok cupgull i 1981 etter finaletapet året før – vendte han igjen tilbake til Viking og tok klubben til nok et seriemesterskap i 1982. Senere samarbeidet han igjen med Eggen, denne gang om OL‑landslaget i 1986–87.

Schou Andreassen var kjent for sine klare prinsipper. Et av hans mest siterte utsagn lød: «Med disiplin og lagorganisering er laget nesten uovervinnelig.» Hans direkte stil fulgte ham også inn i rollen som konsulent for Viking midt på 1980‑tallet. Dagbladet beskrev i august 1986 hvordan «en rekke spillere er sendt tidlig i dusjen under Schouens treningskvelder», og at flere ble bedt om å holde seg borte til de kunne vise «den rette innstillingen».

Utover fotballen

Utenfor fotballbanen bygde Kjell Schou Andreassen en like mangfoldig karriere. Han utdannet seg til spesialpedagog i 1963 og tok Norges Fotballforbunds høyeste trenerutdanning i 1968. I skoleverket gikk han fra lærer til inspektør og senere rektor ved Madlavoll skole. På 1980‑tallet ble han en ettertraktet kursholder innen ledelse, organisasjonsutvikling og vinnerpsykologi, og bidro både i Olympiatoppens lederutvikling, utviklingen av Toppidrettssenteret og i den organisatoriske satsingen mot OL i 1994.

Kjell Schou Andreassen var far til tre barn: Ann Kristin, Cecilie og Kjell Petter. Barna har beskrevet en oppvekst preget av en far som ofte var borte, men også som en sterk inspirasjonskilde. Sønnen har sagt at faren «nesten aldri var hjemme», mens datteren Cecilie trakk fram hans engasjement, kunnskapsiver og målbevissthet. Hun dediserte senere doktorgraden sin om arbeidsnarkomani til ham.

Sykdommen

Våren 1997 kom meldingen som skulle endre alt. Etter å ha følt seg dårlig en periode fikk Schou Andreassen diagnosen uhelbredelig leukemi. Mannen som aldri røykte eller drakk ble rammet av en sykdom han ikke kunne organisere seg ut av. I et intervju med Rogalands Avis i 1997 viste han en sjelden sårbarhet: Han beskrev hvordan sjokket lammet ham, at han isolerte seg, gråt og følte seg «ferdig med livet» og «usedvanlig liten».

Men etter det første sjokket mobiliserte han. Han kjempet intenst, satte alle ressurser inn på behandling og håp. Likevel måtte kroppen til slutt gi tapt. Den 19. november 1997 døde Kjell Schou Andreassen etter en ryggmargsoperasjon og tunge cellegiftbehandlinger.

I begravelsen satte daværende fotballpresident Per Ravn Omdal ord på tapet: «Vi har mistet en av de mest markante trenerpersonligheter vi har hatt.»

Samarbeidet med professoren

Gjennom et tett samarbeid mellom Schou Andreassen og min far, Cato Wadel (1936-2011), professor i samfunnsvitenskap, utviklet de ideer som ble samlet i en bok om ledelse og teamarbeid i både fotball og arbeidsliv, et arbeid som raskt skilte seg ut i en tid der både idrett og arbeidsliv fortsatt var sterkt preget av individorientert tenkning. I en anmeldelse i Dagbladet 11. april 1989 het det at samarbeidet mellom topptreneren og professoren var blitt «fascinerende», og at bokens hovedpoeng – at «ingen er god alene» – traff en nerve.

Boken satte relasjonell tenkning opp mot det tradisjonelle individfokuset. De introduserte begrepet relasjonelle ferdigheter, definert som ferdigheter som to eller flere personer besitter sammen. En pasning er ikke en pasning uten et mottak; ferdigheter må være komplementære for at samspill skal fungere. Dette var et brudd med en prestasjonskultur som på 80‑tallet i stor grad dyrket enkeltindividet og individuelle ferdigheter – og et direkte svar til Willi Railos populære bok Best når det gjelder fra 1983. Schou og Wadel formulerte alternativet: Best sammen når det gjelder.

Boken, som kombinerte fotballens erfaringer med sosiologi og ledelsesteori ble pensum på Fotballforbundets D‑kurs og på universiteter og høgskoler – og forble pensum i mer enn 15 år. Tidligere landslagssjef Nils Johan Semb kalte den «en av de norske lærebøkene som virkelig har vært innovativ».

Schouens fotballfilosofi

Den relasjonelle tenkningen som preget samarbeidet mellom Schou Andreassen og Cato Wadel, var også selve fundamentet i Schouens fotballfilosofi. Han ble etter hvert kjent for sitt utrettelige fokus på samspill – på kunsten å gjøre hverandre gode. Det var ikke enkeltspilleren han først ville høre om, men relasjonene: Hvem er du god sammen med? Hvem gjør deg god? Hvem gjør du god? For Schoten handlet laguttak vel så mye om å kartlegge relasjonelle ferdigheter som om å vurdere individuelle kvaliteter. Han ville vite hvilke spillere som utfylte hverandre.

Flere har i ettertid pekt på at Schou Andreassen, sammen med Nils Arne Eggen og Egil «Drillo» Olsen, var blant dem som bidro til å intellektualisere norsk fotball. De studerte sporten med et vitenskapelig blikk og brakte akademiske perspektiver inn i trenerhverdagen. Et uttrykk for dette fikk man i midten av 1980‑årene der Schoten tok med seg professor Wadel inn i trenerteamet. Laget ble i Dagbladet omtalt som Sosiologi‑laget.

Schouens betydning

Mange av dem som hadde Schou Andreassen som trener, har senere understreket hvilken betydning han fikk for dem. Landslagskeeper Erik Thorstvedt uttrykte betydningen slik: «Jeg ville aldri fått meg en proffkarriere eller nådd så langt uten Kjell.» Erik fortalte om Kjells utradisjonelle treningsmetoder – som utspark med rotasjon.

TV 2‑profilen Davy Wathne kalte Schou Andreassen «tidenes klokeste og mest banebrytende norske fotballpedagog». Egil «Drillo» Olsen, beskrev ham som en av de få han kunne kalle et forbilde.

Aller tydeligst kom betydningen hans til uttrykk i relasjonen til Nils Arne Eggen. Det var først etter lange samtaler på landslagsturneer – «forelesninger på sene kvelder», som Eggen kalte det – at han begynte å fatte at Schoten brakte en helt ny dimensjon til trenerrollen: en teori om samhandling. Derfra var veien kort til den filosofien som skulle prege Rosenborgs gullalder: godfotteorien. Eggen beskrev senere hvordan hans egen rolle i Rosenborg var å sette teorien ut i praksis. «Vi var pionerer», sa han.

Det Schou Andreassen brakte til norsk fotball var en forståelse av at relasjoner – ikke individer – skaper resultater. Den tenkningen ligger fortsatt som et ekko i norsk fotball. Hans filosofi kan sammenfattes i det spørsmålet han aldri sluttet å stille: Hvem gjør du god?