Masterkravet gjør ikke lærerne bedre, men vi får færre av dem

DEBATT: Norske lærerstudenter fortjener en utdanning som både stiller høye krav og gir reelle valg. Vi må tilbake til der masteren var en mulighet, ikke et hinder.

Jeg argumenterer ikke for å stille lavere krav, men for at vi må tilby flere veier til høy kvalitet i lærerutdanningen, skriver Gaute Hovtun. Foto: Pixel-Shot / Shutterstock / NTB

Fra høsten 2017 måtte alle som ville utdanne seg som lærere ta en obligatorisk masterutdanning. I motsetning til tidligere, da lærerutdanningen var på tre til fire år. Jeg mener at det obligatoriske masterkravet er feilslått, og at det bør avskaffes fortes mulig. Dette begrunner jeg ut ifra at ordningen legger opp til en unødig stor fallhøyde, kvaliteten på masterstudiet blir dårligere, og ordningen tar bort en av få karrierestiger fra lærerprofesjonen.

En unødig stor fallhøyde

Selv om de fleste fullfører utdanningen, er det problematisk at den ikke gir noen reell kvalifikasjon før etter fem år. Det er unødvendig at utdanningen skal ha en så høy alt-eller-ingenting-faktor.

Se for deg en Kari, en dyktig student som får gode karakterer, er flink i praksis, og bidrar positivt i student/kollega-miljøet. Kari har fullført 4,5 år med studier, og er nå godt i gang med masteroppgaven. Dessverre er ikke masterskriving noe Kari mestrer like godt. Hun stryker på masteroppgaven og står igjen med 4,5 års studier, men uten en grad som kvalifiserer til lærerjobben.

Vi må ha et system som tar bort den enorme fallhøyden dagens lærerutdanning legger opp til.

En endring i studentgruppen

Når en utdanning har et trinnvis kvalifikasjonssystem, er det de studentene som mestrer og brenner for faget som velger å ta en master. I en utdanning der alle må ta en master, skjer det to ting. For det første er det lettere å få innpass på masterfaget, karakterer tidligere i studieløpet har ikke like mye å si. For det andre må alle velge et masterfag, selv om studenten ikke er interessert i fagene utdanningsinstitusjonen kan tilby.

Når systemet ikke lenger lar studentene velge fordypning etter interesse og styrke, svekker vi motivasjonen og treffsikkerheten i studiet. Dette er også et funn i NOKUTs evaluering av lærerutdanningene fra 2024, der en tredel av informantene er negative til læringsutbytte av arbeidet med masteroppgaven.

«Når alle er spesielle, er ingen spesielle». Dette sa kjeltringen Syndrom i animasjonsfilmen De Utrolige. Slik har det også blitt i lærerprofesjonen. Når alle har en mastergrad, er det ikke lenger noe spesielt med å ta en master. Alle starter på toppen av stigen.

En profesjon uten karriereveier blir fattigere. Vi trenger muligheter for faglig vekst, og en valgfri master vil gjøre at fordypningen oppleves som et løft, ikke et pliktløp.

En treårig lærerutdanning?

Hva om vi legger om lærerutdanningen til et trinnvis kvalifiseringssystem? For eksempel tre obligatoriske år, der de som ønsker, kan ta utdanning utover det. Dette krever selvfølgelig endringer i rammeverket for lærerutdanningene og tariffsystemet, men det vil gi en mer fleksibel struktur. Da løses alle problemene jeg peker på:

1. Studentene som ikke mestrer å skrive masteroppgave, kan likevel smykke seg med en tittel etter tre års fullført studie. Fallhøyden blir betraktelig redusert.
2. Vi går tilbake til en ordning der bare de som er motivert og kvalifisert tar en mastergrad. Dette vil heve kvaliteten på hele masterløpet.
3. Med en trinnvis kvalifisering vil det også komme en akademisk karrierestige. Den kan for eksempel se slik ut: Tre år gir lærertittel. Fire år gir adjunkttittel. Fire + ett år gir adjunkt med tilleggsutdanning. Fem år gir lektortittel. Seks år gir lektor med tilleggsutdanning.

Jeg argumenterer ikke for å stille lavere krav, men for at vi må tilby flere veier til høy kvalitet. De som ønsker akademisk fordypning, skal få den, mens andre kan velge en kortere og mer praksisnær retning.