Matningsdal: Straffutmålingen i Frosta-dommen er feil

Norgeshistoriens desidert største voldtektssak, den såkalte Frosta-saken, ble pådømt i Trøndelag tingrett i begynnelsen av juni. Da ble den tidligere kommunelegen i Frosta dømt til 21 års fengsel for 70 voldtekter, forkledd som gynekologiske undersøkelser. I tråd med aktors påstand.

Sist uke avgjorde Frostating lagmannsrett ankesaken. Denne gangen ble straffen satt til 16 år – også dette i tråd med aktors påstand.

Endringen i straffutmåling hadde ingenting med faktum å gjøre, den var kun basert på en utilsiktet virkning av en lovendring som trådte i kraft første juli.

Reduserte strafferammen

Problemstillingen er slik: Frosta-legen var tiltalte for alminnelige voldtekter, ikke grove voldtekter. Alminnelig voldtekt har i utgangspunktet en strafferamme på 10 års fengsel, mens grov voldtekt har strafferamme på 15 år.

Strafferammen for alminnelig voldtekt hadde, frem til første juli, en bestemmelsen som forhøyet strafferammen til 15 år dersom den inkluderte innføring av gjenstand. Dette ble han funnet skyldig i. En annen regel sier at når man pådømmer mange forhold samtidig, så kan strafferammen økes med inntil 6 år. Strafferammen økte dermed fra 15 til 21.

1. juli fjernet så lovgiver gjenstand-bestemmelsen, som økte straffen til 15 år ved alminnelig voldtekt. Nå er det kun grov voldtekt som gir 15 år. Departementets begrunnelse for endringen, var ifølge proposisjonen at regelen om 15 års fengsel for alminnelig voldtekt med innføring av gjenstand var helt urealistisk.

Maksimal straff ved gjentatte, alminnelige voldtekter med innføring av gjenstand ble dermed redusert til 10 pluss 6 år, ikke 15 pluss 6 år. Og lovendring til tiltaltes gunst skal som kjent, i utgangspunktet, gis tilbakevirkende kraft.

– Feil

Statsadvokaten i Trøndalag opplyste til Rett24 at de først ble klar over denne problemstillingen i forbindelse med utarbeidelsen av tilsvar til domfeltes anke. Resultatet ble at påtalemyndigheten reduserte sin påstand til 16 års fengsel.

Det skulle de ikke gjort, mener tidligere dommer i Høyesterett, Magnus Matningsdal. I en kronikk skriver han i dag lovendringen ikke burde vært gitt tilbakevirkende kraft, ettersom den ikke hadde til hensikt å redusere straffen for dette konkrete tilfellet.

– Etter min oppfatning er dommen feil. Da statsadvokatene i Trøndelag tydeligvis mener at lengstestraffen er fengsel i 16 år, er det ikke nærliggende å tro at dette embetet vil anke dommen. Med hjemmel i straffeprosessloven § 75 kan og bør imidlertid riksadvokaten anke den, sier Matningsdal.

Les også: Lagmannsrettens dom i saken mot Frosta-legen bør ankes til Høyesterett 

Dissens

Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens mellom fagdommerne. Tidligere førstelagmann Sven-Jørgen Lindsetmo og to meddommere stemte for 21 års fengsel, med samme begrunnelse som det Matningsdal foreskriver. Straffeloven § 3 foreskriver at lovendring til tiltaltes gunst bare skal gis tilbakevirkende kraft når «lovendringen skyldes et endret syn på (...) på bruken av strafferettslige reaksjoner».

Mindretallet skrev:

«Høyesterett har i HR-2017-553-A avsnitt 26 lagt til grunn at en reduksjon av øvre strafferamme kan innebære et mildere reaksjonsvalg etter straffeloven § 3. Under henvisning til Andenæs, gis det tilslutning til sitatet om at det ikke vil foreligge et endret syn på bruken av strafferettslige reaksjoner dersom endringen i den øvre strafferammen «utelukkende skyldes» et ønske om at loven skal gi et mer realistisk uttrykk for det reelle straffenivået. Mindretallet oppfatter Høyesterett slik at en endring av den øvre strafferammen i et straffebud, ikke alene er tilstrekkelig for å kunne anse endringen som uttrykk for et endret syn på bruken av strafferettslige reaksjoner. Det avgjørende er formålet bak reduksjonen av den øvre strafferammen.»

Flertallet, lagdommer Kari Leira Bjørsnøs og tre meddommere, mente på deres side at man ikke kunne komme utenom at lovgiver, ved å redusere øvre strafferamme fra 15 til 10 år, hadde tatt et bevisst valg om hva som skal være maksimumsstraffen for den aktuelle bestemmelsen. Flertallet viste til drøftelsene i forarbeidene, og skrev:

«Flertallet kan ikke forstå dette på annen måte enn at lovendringen er tilsiktet og skyldes et «endret syn» på brukes av strafferettslige reaksjoner når det gjelder hva som bør være maksimumsstraffen for voldtekt som omfattes av den nå opphevede § 292. Konsekvensen av dette blir at vilkårene i § 3 for å anvende lovgivningen på domstidspunktet er oppfylt der det er aktuelt å anvende maksimumsstraffen.»

Matningsdal mener flertallet med dette har tatt et for snevert utgangspunkt for drøftelsen, ved ikke å drøfte lovendringen opp mot denne konkrete saken.

– Jeg tror resultatet har sammenheng med at når begge sider, både forsvarer og aktor, går inn for en bestemt løsning, så blir ikke nødvendigvis alle motforestillinger presentert for retten, sier Matningsdal.

Lagmannsrettens dom falt 12. desember, ankefristen utløper dermed i romjulen.