2 hours ago
1
Det var ekte bergensvær. Regn, snø, sludd og hagl om en annen. Og masse vind.
De fleste andre var inne. Med festmiddag på bordet, bobler i glasset og nystrøkne klær, var bergenserne klare for å gå inn i det nye året med familie og venner rundt seg.
Men Mats Lauring (25) skulle få en helt annen start på året.
Redningsoppdraget
Det var nyttårsaften da Lauring fikk meldingen fra Røde Kors. En turist hadde gått seg vill på fjellet Ulriken.
Han var dårlig kledd, og det var dårlig sikt. Så mannen hadde ringt nødetatene for å få hjelp.
Lauring er frivillig i Røde Kors' hjelpekorps og var en av de frivillige som dro opp på fjellet for å søke etter mannen.
– Det var et oppdrag hvor det sto om fare for liv, forteller han.
Men dette redningsoppdraget ble ikke slik han hadde sett for seg.
Det begynte å gjøre vondt i beina. Kraften forsvant. Og det ble tungt å puste.
Kanskje var det julen som påvirket kondisen? Det hadde jo tross alt vært fem dager med kraftig julemat, tenkte Lauring og karret seg videre.
Men så sa det stopp.
Beina sluttet å fungere. Det gjorde for vondt.
Brått var det han som måtte ha hjelp av Røde Kors for å komme seg ned fra fjellet. Og søket måtte fortsette uten ham.
– Jeg var egentlig mest flau for at jeg ikke klarte å gjøre jobben jeg skulle.
– Livredd
Derfra gikk alt i et susende tempo.
Kort tid etter besøket hos legevakten, lå 25-åringen i en seng på Haukeland sykehus og ble undersøkt av en nevrolog.
Det gikk kun et døgn fra redningsaksjonen på Ulriken, til livet hans ble snudd på hodet.
For Lauring hadde mistet evnen til å gå.
Og ikke bare det:
Fra en dag til en annen kunne han ikke lenger gå på do alene. Skifte klær, endre stilling i sengen. Han kunne ikke engang krølle sammen tærne.
All bevegelighet i beina var borte.
– Jeg var livredd. Jeg visste ikke hva som skjedde, forteller han.
Lauring hadde fått en funksjonell nevrologisk sykdom. En miks mellom en fysisk sykdom og en psykisk sykdom.
– Det er på en måte en kortslutning som gjør at hodet eller hjernen ikke klarer å kommunisere med beina ordentlig.
– Og i mitt tilfelle er det mest sannsynlig utløst av en overbelastning over lengre tid.
TV 2 har lest Lurings pasientjournal som bekrefter det han forteller.
Studentdøden
Mats har alltid hatt mange baller i luften. Han er sykepleierstudent, frivillig i Røde Kors, har en rekke studentverv, han tilbringer tid i kirken og jobber på sykehjem.
Dagene var alltid fylt opp med planer. Likevel var nyttårsaften første gang kroppen signaliserte at de var for fulle.
Men han hadde absolutt tenkt tanken. For sykepleierstudiet er en stor belastning.
En stor del av studiet er praksis. Men selv om praksisen han har hatt, har vært tilnærmet lik en vanlig jobb, har han likevel måttet jobbe i helgene.
– Hvis ikke hadde jeg ikke hatt råd til å studere.
Kun en måned før sykehusinnleggelsen, skrev Lauring og to kompiser et leserinnlegg i nettavisen Khrono:
«Vi utdanner sykepleiere, men vi brenner dem ut før de er ferdige», er tittelen.
Innlegget beskriver belastningen ved å gå rett fra én sykepleierjobb til en annen. De spør om det er forsvarlig – for læring, arbeidshelse og pasientsikkerhet.
– Det er ikke bare den fysiske belastningen man står i som sykepleier, men det er også en enorm psykisk påkjenning, sier Lauring.
Sykepleierstudenten mener politikerne snakker for mye om at det må opprettes flere studieplasser, og for lite om det som egentlig er problemet:
– Vi har en utdanning som er for krevende, som gjør at sykepleierutdanningen er en av utdanningene med høyest frafall.
Skal sykepleierkrisen løses, må man begynne med å få studentene til å fullføre utdanningen, mener han.
– Det vil jeg se nærmere på
– Dette er en veldig sterk sak som berører meg, og jeg vil takke Mats som deler sin historie, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland.
TV 2 har kontaktet ministeren for å høre hva hun vil gjøre for å bedre tilværelsen til sykepleierstudentene.
Foreløpig tyder lite på at hun vil prioritere lønn til sykepleierpraktikantene, selv om det blant annet er vanlig for journalistikkstudenter.
– Praksis er en svært viktig del av sykepleierutdanningen. Det betyr at praksisstedene er en læringsarena for studentene, ikke en arbeidsplass. Derfor får de heller ikke lønn, svarer Aasland.
Hun peker på at studenter har krav på studiestøtte og kan få dekket ekstrakostnader til reise og opphold i praksisperioden.
Men for studenter i storbyer med skyhøye leiepriser er ikke dette tilstrekkelig, mener Lauring.
Når det gjelder frafallet blant sykepleierstudenter, sier ministeren at dette er en utvikling hun vil snu.
– Jeg er veldig glad for at stadig flere vil bli sykepleiere. Det er en utvikling regjeringen har snudd etter flere år med nedgang i søkertallene. Da må vi også sørge for gode praksismuligheter for disse. Det vil jeg se nærmere på.
Et steg i riktig retning
Fra en dag til en annen var Laurings hektiske liv fullstendig blottet for planer.
Forelesninger, jobb og redningsaksjoner er byttet ut med venting i en sykehusseng.
Her spiser han, skroller på mobilen, leser bok, venter og håper at han er litt bedre neste dag.
Hver morgen er håpet like stort.
– Du vet når du trykker på pantelotteri-knappen, så er du liker sikker hver gang på at du skal vinne?
Slik er det for Lauring hver gang han våkner og håper at beina fungerer som normalt.
Men hver morgen er skuffelsen like stor.
– Da er det fem minutter i senga hvor jeg er forbanna, frustrert og deprimert. Før jeg tar meg sammen.
Men det er noen lyspunkt. Som da han tirsdag satte ny rekord i antall skritt med gangbanen.
– For to uker siden var det så vidt jeg klarte å bevege stortåa, og nå klarte jeg å gå fjorten skritt.
– Det var veldig overveldende. Men også veldig fint. Og godt å kjenne at man er på vei.
Omstilling
Det har vært vanskelig å omstille seg fra å være én som hjelper andre, til å være den som får hjelp.
– Jeg har slitt veldig med at jeg må få hjelp til de små tingene som å ta av meg trusa før jeg skal på do. For det blir så nært, og det blir så sårt.
Lauring kvier seg for å trekke i snoren når han er tørst og har lyst på et glass vann.
– Men samtidig prøver jeg å betrygge meg selv med at hadde jeg vært på jobb, så er det akkurat det jeg hadde forventet av pasientene mine.
Det har vært en utrolig tøff start på året, men Lauring er overbevist om at dette vil gjøre ham til en bedre sykepleier.
– Det er en veldig sår situasjon å plutselig havne i, og jeg tror det er sårt uansett om du er 25 eller 90.
– Må roe ned
25-åringen er nå halvveis i sykepleierstudiet. På grunn av sykdommen blir studiene satt på vent til neste halvår.
Hvordan livet ser ut fremover er vanskelig å vite, men en ting er i hvert fall helt klart:
– Jeg må roe ned.
Men det blir lettere sagt enn gjort.
– Fremover kommer jeg nok til å prioritere skole og jobb, for jeg må jobbe ved siden av studiet for å leve. Og så er Røde Kors en stor lidenskap, så jeg klarer nok ikke å gi meg der.
Og så er det jo studentpolitikken.
For selv om Lauring selv må sette sykepleierdrømmen litt på vent, vil han fortsette å jobbe for at studenter skal få det bedre.
Og første steg er å sørge for at sykepleierstudentene orker å fullføre utdanningen, slår han fast.
– Og å faktisk gjøre det mulig å leve som sykepleier.
English (US)