Medienes behandling av Mikkel Eskil Mikkelsen speiler et inhumant samfunn

Når avskyen blir sterk, blinker også varsellampene svakere. Vår vilje og evne til å sikre en human og rettferdig behandling svekkes, skriver Anki Gerhardsen. Foto: Nadia Norskott

Mediene er nødt til å ta en grundig diskusjon om sin rolle på veien mot Mikkelsens selvmord.

Før helgen publiserte Aftenposten en sterk reportasje om de siste månedene i Mikkel Eskil Mikkelsens liv. Han var en aktiv og profilert sametingspolitiker helt frem til han ble pågrepet av politiet i november 2024. Da innrømmet han anklagen med én gang: Han hadde lastet ned og delt digitalt overgrepsmateriale mot barn. Fra da av ble Mikkelsen gjenstand for en omfattende og brutal mediedekning, der presseetikken ble grovt neglisjert om og om igjen. I februar 2025 tok han sitt eget liv.

I etterkant var jeg selv blant dem som kritiserte pressens håndtering av et menneske i dyp krise. Men Aftenpostens reportasje peker mot en større kontekst som både journalister og samfunnet som helhet er nødt til å ta innover seg. Den handler om vårt forhold til menneskeverd og en økende vilje til å støte fullstendig fra oss den vi av ulike årsaker oppfatter som uren.

Svake varsellamper

Mikkelsen var ikke siktet for overgrep, men deler av mediedekningen ga allikevel inntrykk av det. Overgrep mot barn er en forferdelig kriminell handling som det er avgjørende at vi gjør alt for å bekjempe. Det er livsviktig. Det er også få ugjerninger som vekker så sterk avsky i oss, og det er naturlig. Også nedlasting av overgrepsmateriale er alvorlig.

Men når avskyen blir sterk, blinker også varsellampene svakere. Vår vilje og evne til å sikre en human og rettferdig behandling svekkes.

Aftenposten skriver at Avisa Nordland ikke svarte familien da de sendte e-post for å påpeke feil fremstilling av sakens alvorlighetsgrad. NRK Nordland sa nei da Mikkelsens far ba dem fjerne setninger som uten grunnlag antydet at sønnen hadde begått grovere kriminalitet. Til tross for et voldsomt antall saker var det knapt noen som kontaktet advokaten for å spørre om Mikkelsens psykiske helse. Avisa iTromsø publiserte nyheten om selvmordet uten å kontakte familien først.

Faksimile fra Aftenposten 2. oktober. Foto: Skjermdumper fra TV2, Barnehage.no og Aftenposten

Det samme fraværet av aktsomhet preget både Sametinget og partiet Mikkel Eskil Mikkelsen tilhørte. Navnet og bildet hans ble fjernet fra nettsidene. Han ble ekskludert fra Norske Samers Riksforbund uten å få uttale seg først og uten at det ennå var opprettet tiltale. Til tross for syv år bak seg i samepolitikkens tjeneste ble han ikke tilbudt helsehjelp eller noen form for støtte. Venner sluttet å ta kontakt, og mange slettet ham fra sine kontoer i sosiale medier.

Fravær av omsorg

Det er ikke sikkert pressen hadde begått alle disse grove feilene hvis samfunnet rundt hadde stilt krav om varsomhet. Hvis noen med tyngde hadde minnet om at det fortsatt dreier seg om et menneske. Hvis noen hadde protestert på det enorme medietrykket og den massive bruken av navn og bilde til hver eneste sak.

Da hadde det kanskje vært vanskeligere for redaktørene å avvise familiens bønn. Da hadde kanskje årvåkenheten slått inn. Hvis ikke så mange tunge aktører hadde bestemt seg for å nulle Mikkelsen ut.

Pressen merker hvilken stemning som råder, og når tausheten er massiv, skjer det også noe med journalistikken.

Vårt felles ansvar

Mediene er nødt til å ta en grundig diskusjon om sin rolle på veien mot Mikkelsens selvmord. Aftenpostens reportasje avslører en rystende likegyldighet og bagatellisering av eget ansvar.

Mikkel Eskil Mikkelsen ble gjenstand for en omfattende og brutal mediedekning, der presseetikken ble grovt neglisjert om og om igjen, skriver Anki Gerhardsen. I februar 2025 tok han sitt eget liv. Foto: Paal Audestad

Redaktørene vil ikke engang la seg intervjue på skikkelig vis. De insisterer på å svare via e-post. Det er en kjent og indirekte hersketeknikk som hemmer journalistens mulighet til å konfrontere underveis i intervjusituasjonen. Sånn kan ikke pressefolk opptre, særlig ikke med et så alvorlig bakteppe.

Men ansvar for å skape og opprettholde et humant samfunn hviler på flere enn pressen. Det hviler på alle som er med på å forme holdninger, samtalerom, politikk og den sfæren vi alle skal puste i.

Vi lever i en tid der det å ta tydelig avstand fra den urene er blitt en viktig markør for egen renhet. Det preger samfunnet på mange vis og henger tett sammen med sosiale mediers krav til selvfremstilling. Da kan du ikke vise vennlighet overfor den som har gjort en alvorlig kriminell handling.

Men det gjelder også mennesker som mener, tenker og lever annerledes enn det du antar at følgerne dine vil anerkjenne.

Gjennom å ta avstand, slette kontakter, usynliggjøre, delegitimere eller snu ryggen til skaper du det ansiktet du vil at verden skal se når den ser på deg. Det kan gi anerkjennelse, respekt og en behagelig fornemmelse av å være på den riktige siden.

Bivirkningen er at verden, helt plutselig, kan rive ned respekten og usynliggjøre deg også.