Men måtte han bli kvinne?

(NB! Teksten kan inneholde spoilere.)

NRK-serien «Ølhunden Berit» er kanskje den beste norske TV-serien på denne siden av den epokegjørende og vidunderlige «Makta».

Den handler om viktige ting, og karakterene har dybde. Ting står på spill for dem alle, og de utvikler seg gjennom fire stramme episoder.

De er hele mennesker, med til dels betydelige menneskelige skavanker, men serien fordømmer dem ikke.

Snarere omvendt: Den er strengere med dem som ikke anerkjenner at det å være menneske er en kompleks og uforutsigbar seilas. Seriens eneste ordentlig usympatiske karakter er en slik en.

Livet er neimen ikke enkelt, og noen ganger kan det gå riktig så galt.

Som for seriens hovedperson, kvinnehateren og nettrollet Tom, i Anders Baasmos skikkelse, i det som vel er skuespillerens beste rolleleveranse noen gang.

Foto: Maipo / NRK

Han er rimelig «føkka», som det heter. Alene og venneløs («tom») går han bananas på nettet. I ly av anonymitet «truer» han med å voldta kjente kvinner. Han blir avslørt, og alt rakner.

For å slippe unna skammen, hatet og fornedrelsen blir Tom til Berit. Når han selv utsettes for et overgrep er det som om livet snus på hodet. Han innser hva han har vært en destruktiv del av.

Tom i rollen som Berit blir snill, varm, empatisk og omsorgsfull – og påkoplet verden på analogt vis.

Heldigvis styrer serien klar for enkle reduksjoner av typen mann = slem og kvinne = god, for også seriens kvinner har sine feil og mangler og moralske brister.

Ikke minst representert ved den litauiske nettsvindleren Ieva som lever av å loppe nordiske «mannemenn» som drømmer om å treffe «ekte damer» fra Øst.

Eller den ovennevnte moralisten som ser svart-hvitt på det meste her i verden, også når hennes mann går gjennom det han innbiller seg er en dyp livskrise.

Likevel er det noe med hovedgrepet i serien som gjør meg litt urolig.

Tom blir Berit som en slags panikkhandling. Siden han jobber i en klesbutikk med utstillingsmannekenger med parykker, har han mulighet til faktisk å maskere seg som kvinne, og gjør det.

Hvorfor må han bli kvinne for å lokke frem sin indre omsorgsevne og empati?

Eller er det en for spiss forståelse av Toms (litt for) brå forvandling fra nettustyrlig «incel»«incel»En forkortelse for "involuntary celibate", som beskriver personer, ofte menn, som opplever ufrivillig sølibat og kan ha negative holdninger til kvinner. til en som finner mening i å hjelpe andre?

For er det ikke overgrepet han utsettes for som utløser trangen til å gjøre godt for seg? Og til se verden fra ofrenes side?

Jo, men samtidig ikke bare.

For utover i serien skifter han mellom identitetene sine, og det er når parykken settes på og han blir Berit, at han liksom blir naturlig varm og empatisk (og ryddig!). Kvinneinstinktet overtar, så å si.

Men det er jo ikke sånn det er.

I dag, på den årlige Mannsdagen, passer det seg å minne om at snillhet, raushet og altruisme så visst ikke kun er en kvinnelig egenskap.

Det er fullt mulig å fremvise disse sidene også for en som forblir i det mannlige.

De som forsøker – det være seg ytterliggående mannosfære-aktivister eller ditto ytterliggående feminister – å redusere mannen til en tøff, barsk og hard sjablong tar like feil som dem som reduserer kvinnelighet til duftlys og morsinstinkt.

For hva er det beste med å være mann i vår tid? Jo, at mannsrollen er blitt mye mer mangefasettert. Den er både tradisjonelt maskulin og mer omsorgsrettet.

Noen vil kanskje si mer «feminin».

I Carl Frode Tillers utmerkede dobbelroman «Arbeidarhjerte» (andre bind ble nylig lansert) skriver han inngående om mannsrollen «før i tida» og om hvor emosjonelt trang den var.

Kom ikke og si at det var bedre før.

Samtidig er mannsrollen krevende for mange, også i 2025. Ikke minst for typer som seriens Tom og Audun, som begge er svært tillukket, uten evne til å sette ord på følelsene som banker i dem.

Det handler om utenforskap, om ensomhet, og tap av livsmening.

Disse utfordringene må tas på alvor, selvsagt.

Det regjeringsoppnevnte mannsutvalget leverte en interessant rapport i fjor, og et godt utgangspunkt for den videre samtalen.

Heldigvis er denne samtalen langt mer nyansert om kjønnspesifikke utfordringer enn den lenge var – før fokuset endret seg for, la oss si, ti år siden.

Vi snakker om stadig oftere om gutta, og «Gutta» snakker selv, med atskillig gjennomslagskraft.

Les også: Anmeldelse: Maskuline problemer

Jeg satte stor pris på «Ølhunden Berit». Den er velspilt og byr på godt tenkt alvorsunderholdning. Den er ubehagelig, tidvis rystende. Men også håpefull.

For endring er mulig. Både på individ- og samfunnsnivå. Å vise forståelse er ofte en langt mer farbar vei enn å fordømme.

Og forhåpentligvis trenger ikke Tom å være Berit lenger for å komme seg videre i livet.

Fordi man som mann i 2025 har så mye mer å spille på enn det våre fedre og bestefedre hadde.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.