Mener det er tilfeldig at han ikke ble rusmisbruker eller kriminell

1 day ago 10

Psykisk helse:

– Jeg kunne sikkert vært en drapsmann, bare forholdene lå til rette for det, sier Martin Revheim.

BARNDOM: Martin Revheim vet hvordan det er å være redd i sitt eget hjem. Bildene er tatt ved en tidligere anledning. Foto: Sigve Bremer Mejdal / TV 2

Publisert 23.04.2026 13:16 Sist oppdatert 8 minutter siden

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor kvinner går fra én misbruker til en annen. Eller hvordan voksne som selv ble slått som barn, kan ende opp med å slå andre.

Men Martin Revheim er en av dem som godt forstår hvorfor.

Han har selv erfart hvordan traumene fra barndommen fortsatt henger i mange år senere. Og han vet hvor lite som skal til før impulsene sender deg i en annen retning enn du egentlig ønsker.

Derfor blir han skeptisk når folk sier at de aldri kunne gjort noe ulovlig.

– Jeg kunne sikkert vært en drapsmann, bare forholdene lå til rette for det.

– Kan skje igjen

Én av ti sier at de har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra en forelder eller omsorgsperson i barndommen.

Revheim er en av dem.

Han har tidligere fortalt om oppveksten med en far som var alkoholmisbruker og voldelig – både i sin egen bok og i en TV 2-artikkel i 2022.

Nå forteller han hvordan en hel barndom i unntakstilstand har gjort at kroppen fortsatt står i alarmberedskap, mange år senere.

Det kjennes alltid som om noe haster eller som om noe burde vært gjort.

Å sove er helt håpløst. Ro oppleves som farlig, forteller han.

– Det er ikke så viktig hvor mange ganger du har blitt slått. Problemet er usikkerheten som oppstår etter at du har blitt slått, og at det kan skje igjen.

Det er nettopp dette som kan forklare hvorfor mennesker med traumer kan fortsette å oppsøke farlige situasjoner senere i livet.

Dette er Martin Revheim

Martin Revheim (f. 1973) er en sentral skikkelse i norsk kulturliv som kulturarbeider.
Han har blant annet ledet Kongsberg Jazzfestival, vært orkestersjef i Kringkastingsorkesteret og jurymedlem i Spellemannprisen, og står bak etableringen av klubbscenen Blå i Oslo.
I 2022 ga han ut boken «Å sette sammen bitene - Min historie om vold, skam og reparasjon», som handler om oppveksten med en voldelig far.
Revheim har også gitt ut romanen «Det snur nå» og fagboken «Martins metode – en nevrotikers guide til prosjektarbeid.

– Helt uforståelig

I en rapport fra 2023 så Oslo politidistrikt nærmere på bakgrunnen til barn og unge med flere anmeldelser.

Flere kom fra familier med krevende hjemmeforhold, preget av vold og omsorgssvikt.

Hele 41 av 55 hadde selv vært fornærmet i minst én straffesak.

– Vi som står utenfor, spør gjerne: Hvorfor oppsøker du det som har skadet deg? Men for de som opplever at de stadig befinner seg i destruktive situasjoner, er det ofte også helt uforståelig, sier psykologspesialist Mari Bræin.

Bræin har spesiell kompetanse på traumatiserte barn og unge.

I sin ferske bok «Små og store traumer – prisen vi betaler for å overleve, og hvordan vi kan komme oss videre», presenterer hun forskning som viser hvordan traumatiserte og ikke‑traumatiserte reagerer ulikt på farer.

Traumer

Slik forklarer psykologspesialist Mari Bræin hva traumer er:

Traume betyr egentlig sår. Det er ikke selve hendelsen som er traumet, men såret som har satt seg etterpå.
Hendelsen kalles «potensielt traumatiserende». Du får ikke nødvendigvis traumer selv om du har opplevd noe slikt.
Nervesystemet vil forsøke å gjenopprette en balanse. Dette kan komme til syne ved at man for eksempel fryser, flykter, kjemper eller underkaster seg.

Ro er trussel

Hos personer uten traumer dempes hjernens «hvilenettverk» når de møter en trussel, forklarer Bræin.

Hos traumatiserte kan det motsatte skje – altså at nettverket blir mer aktivt.

– Det kan gjøre at stress og risiko ikke bare aktiverer kroppen, men også gir en opplevelse av å være mer til stede – med en følelse av intensitet, påvirkningskraft og kontakt med andre.

Dermed kan ro oppleves som tomt eller som en trussel, mens fare oppleves som noe kjent og som gjør at man føler seg mer «som seg selv».

– Man kan da, uten å være bevisst på det, søke seg mot det som er farlig, fordi det føles mer «riktig».

Dette, sammen med et overtrent og sensitivt alarmsystem i hjernen, gjør at man lettere går inn i destruktive mønstre.

Blir du i tillegg definert av andre som en som alltid lager bråk, er det vanlig å fortsette å opprettholde atferd som passer til denne rollen, forklarer psykologen.

– Traumatiserte er ikke skadet. De har gjort geniale tilpasninger for å overleve situasjoner, men denne tilpasningen har en pris.

Bræin håper den nye forskningen kan hjelpe oss med å forstå dette bedre.

– Jeg har vært heldig

Det finnes ikke gode tall på hvor mange som sliter med traumer i Norge.

Men forskning fra 2017, basert på et tilfeldig utvalg voksne i Norge, viser at 25,9 prosent av mennene og 20,6 prosent av kvinnene hadde opplevd minst én potensielt traumatisk hendelse.

Revheim er altså ikke alene.

Han sier det er flaks at han havnet der han er i dag.

Gjennom jobben som kulturarbeider har Revheim fått utløp for kaoset han trenger i livet sitt.

Men hadde forholdene vært litt annerledes, kunne livet tatt en helt annen retning, mener han.

– Jeg tenker at jeg har vært heldig. Jeg har ikke hatt et sug etter rus. Jeg har heldigvis aldri hatt en voldsimpuls. Det har spart meg for mye trøbbel.

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)
Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på epost: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

Kilde: Helsenorge.no