Menneskerettigheter og antidiskriminering er to sider av samme sak

DEBATT: Ytringsfrihet er en menneskerett. Menneskerettigheter er det som utgjør et demokrati. Likeså vern mot diskriminering. Menneskerettigheter og antidiskriminering er to sider av samme sak.

Det er altså ikke prideflagg som er en trussel mot demokratiet. Et demokrati måles på hvordan vi tar vare på våre minoriteter, skriver Anne Louise Stangeland. Foto: Carina Johansen

Over år har jeg sett et forsvar for ytringsfriheten i Aftenbladet der en peker ut andre som en mener ikke respekterer dette. En del av disse oppslagene bærer preg av en kommersiell og tabloid vinkling. Dette blir gjerne rettet mot minoriteter som blir utsatt for hets. For det er visst ikke grenser for hva en skal tåle.

Uenighet må tåles

Aftenbladet praktiserer ikke selv en grenseløs form for ytringsfrihet. Aviser forholder seg til «Vær varsom»-plakaten og begrunner begrensninger av ytringer med å beskytte noen fra seg selv eller andre. Mediehus driver en aktiv moderering av artikler, kommentarfelt og debattinnlegg, og Aftenbladet har tidligere stengt ned kommentarfeltet på grunn av hets mot skeive.

Jeg trodde uenighet var en del av ytringsfriheten? Det er fullt mulig å ytre seg uten å drive hets og være usaklig. Da må det gå an å reagere på og kritisere utspill i media uten å bli beskyldt for å være imot ytringsfriheten. Selvsagt handler etiske spørsmål og personlige temaer nettopp om verdier og følelser. Det kan en ikke rasjonalisere seg vekk fra.

Det kan virke som at forsvaret for ytringsfrihet i media går ut på at jo mer ekstreme ytringene er, dess bedre. Da må vel toppen av kransekaka være nynazisme? For så mye mer ekstremt kan det vel ikke bli. Eller hva med oppfordring til mord? Eller finnes det noen grenser allikevel?

Størst sensur-trussel fra høyresiden

Det er ikke venstresiden som er den største trusselen når det kommer til bokbrenning og sensur. Den kommer fra ytre høyre og populisme.

I en tid med antidemokratiske krefter der rettigheter vi lenge har tatt for gitt er under press, er det forstemmende å få så lite støtte for dette. Det er trist at Aftenbladet ikke tar på større alvor fundamentalistiske vinder som blåser fra både øst og vest. Det er naivt å tro at dette ikke påvirker nyhetsbildet også i Norge.

Aftenbladet burde være tydeligere på at de tar avstand fra diskriminering. At de tre faste kommentatorene som jeg kaller «bajasgjengen» (eller B-gjengen?), Zahl, Lindø & Birkevold – riktig nok med Janne Stigen Drangsholt som intellektuelt alibi – alle er hvite, middelaldrende menn, trolig fra middelklassen, er i seg selv ikke noe som skal brukes imot noen.

Men det ser ikke ut til å bidra til nok bevissthet rundt tematikken. Når kunnskapsnivået er mangelfullt, likeså refleksjonene og nyansene, er det ikke noe som kan ignoreres.

Lite mangfold i Aftenbladet?

I distriktet bor det mennesker med mer enn hundre og femti nasjonaliteter. Hvordan gjenspeiles dette i mediehuset? Etter hva jeg kan se å finnes det ikke en eneste ikke-norsk person i redaksjonen.

Kanskje Aftenbladet skulle tenke over sin ansettelses- og mangfoldsstrategi, og særlig hvem som får fri talerstol uten dressur.

I en artikkel i A-magasinet nr. 47, «Han forvandlet Danmarks hardeste getto til suksess», sier den tidligere rektoren Marco Damgaard: «Uansett bakgrunn må man slutte opp om demokratiet. Det står over alt annet.» «Han innførte julegudstjeneste i kirken, svinekjøtt i kantinen og flagging under pride.»

Det er altså ikke prideflagg som er en trussel mot demokratiet. Et demokrati måles på hvordan vi tar vare på våre minoriteter.

Hvem er ytringsfriheten til for om ikke mennesker?