«Mer av alt raskere»

Den nye kraftkrevende industrien som eksempelvis Morrow var og er et eksempel på stiller Norge overfor mange nye og vanskelige spørsmål. Hvordan har denne nye kraftbransjen tilsynelatende kommet ut av samfunnets kontroll og hvilke konsekvenser kan det få for landet?

Hva er det som kjennetegner Norge?

I denne omgangen så ser jeg bort fra brunost, dugnad og bunad og ser på nasjonen Norge;

• Et lite land med stabile styresett over lang tid

• Stor rikdom i form av naturressurser og et stort oljefond

• Et land med relativt lav gjennomsnittstemperatur

• Mye rent og kaldt overflatevann fra regn og snøsmelting

• Mange små kommuner med få innbyggere i forhold til areal

Visst gir dette oss store fordeler framfor mange andre land, men også noen ulemper. Men ulempene har vi så langt kunnet kjøpe oss bort fra fordi vi er rike.

Hvorfor er Norge så ettertraktet?

Dagens moderne verden og de store teknologibedriftene elsker et slikt land. Når dette landet av fri vilje har inngått juridisk forpliktende avtaler som knytter oss tett opp mot Europa og verden ellers, da står disse våre kjennetegn og fordeler lagelig til for hogg for de som måtte være interessert. Dette viser seg særlig i form av skriket etter mer energi, forenklet til uttrykket «mer av alt raskere» som energi-lobbyistene har som sitt mantra.

Når og hvordan kom vi hit?

Etter at «energiloven» trådte i kraft 1 januar 1991 så revolusjonerte dette kraftbransjen. Fra at kraftproduksjonen i Norge hadde vært politisk styrt ble den nå styrt av markedet.

Norge var med ett blitt en pioner innen liberalisering av el-markedet, å fjerne offentlig styring med denne fellesressursen. Denne endringen ble startpunktet for det som etter hvert kan medføre en evig prisstigning på elektrisitet.

Omfanget av den digitale revolusjonen kunne ingen av oss ane på starten av 1990-tallet. Heller ikke ante vi noe om den markedsmakt, pengerikdom og betalingsvilje som de den gangen ikke-eksisterende selskapene skulle vise seg å representere noen tiår senere.

Alle behov er umettelige, og alle ressurser er knappe

Om vi kaller dette digitale for IT eller KI eller et eller annet nytt begrep som snart dukker opp, så vil de uansett representere et umettelig energibehov som jordas energiressurser umulig kan tilfredsstille. Til tross for at disse selskapene er kjent med at deres energibehov ikke kan tilfredsstilles så fortsetter de å lete rundt i verden etter alle mulige energikilder.

Norge var et enkelt energikilde-land å finne med våre ubebodde arealer, vår vannkraft, vårt kalde klima og vårt rennende vann. Vi er da et ideelt land for å etablere og drifte også datasentre. Finner man så de rette grunneierne, de rette kommunene (som er fattige nok) samt lokalt næringsliv og investorer som ser store inntjeningsmuligheter på kort sikt, ja da er det meste på plass.

Hvordan få tak i energi som er bundet opp et annet sted?

Norge har hatt overskudd på fornybar kraft (les vannkraft) i mange år, men denne mengden som utgjør kanskje 10% av den vannkraft vi kan produserer kan på ingen måte tilfredsstille det digitale behovet for energi.

Spørsmålet blir da: Hvor er det mulig for IT-gigantene å finne mer av denne fornybare kraften i Norge?

Det er ved å gå i konkurranse med den kraftkrevende industrien i Norge som bruker mye energi for å produsere aluminium, nikkel, silisium, sink, ferromangan mm. Disse produktene trenger den moderne verden, men den viktige innsatsfaktoren elektrisk energi har blitt og blir stadig dyrere for produsentene.

Hva kan skje om dagens store vannkraftkunder byttes ut med nye kunder?

Google, Meta, Amazon, Apple, Nvidia mfl. har alle en betalingsevne og villighet som langt overgår det som dagens kraftkrevende industri kan tåle (eksempelvis; Elkem, Eramet, Glencore, Alcoa med flere. Kommuner, kraftprodusenter og andre med økonomiske interesser som fortrinnsvis ønsker seg mest mulig penger på kort sikt, ser gjerne at vannkraften deres betales med den doble eller tre-doble prisen enn hva de får i dag.

Et nytt Norge?

Det lokale smelteverket og annen kraftkrevende industri sysselsetter mange tusen ansatte i dag, og holder liv i det meste av de tjenesteytende bedriftene og hele lokalsamfunnet. Disse hjørnesteinsbedriftene vil kunne bli erstattet av noen datasentre som sysselsetter en brøkdel av dagens medarbeidere. Dette kan legge dødt den ene stedet etter det andre der hvor vannet i dag faller ned fra fjellet eller strømmer nedover elven. Dette framtidsscenariet er bare ett av mange konsekvenser som energiloven av 1990 åpnet for, men som ingen den gangen kunne ane.

Er dette en utvikling som vi i Norge ønsker oss eller skal vi ta grep for å hindre det?