Merker folk at kommunen fungerer bedre?

Folk snakker om vakter som ikke dekkes opp. Om foreldre som blir gamle og trenger hjelp. Om unge som sliter. Om ansatte som må løpe fortere. De snakker om arbeid, skole, omsorg og hverdagsøkonomi. Om kommunen fortsatt er nær nok når du trenger den, eller om du først må bli sliten av systemet før du får hjelp. Kanskje noen gir opp før den tid også.

Jeg møter dette på arbeidsplasser, blant foreldre, ansatte i kommunen, eldre og pårørende. Avstanden har blitt større. Vedtakene blir fattet, budsjettene blir lagt, pressemeldingene blir sendt ut. Men de som kjenner konsekvensene på kroppen, kjenner seg ikke alltid igjen i historien som fortelles etterpå. Skrytelistene.

Politikkens viktigste oppgave er ikke å fortelle hvor flinke vi er. Den er å gjøre hverdagen tryggere og bedre for folk.

Det siste året har mye av fortellingen i Kristiansand handlet om økonomi. Gjeld som er betalt ned. Tall som er snudd. Økonomisk kontroll er viktig. Men den må merkes som mer enn bedre tall.

Merker folk at kommunen fungerer bedre? For mange er svaret nei.

Når det kuttes, effektiviseres og strammes inn, forsvinner ikke konsekvensene. De flyttes til folk. Til skolen som legges ned. Til læreren som får mindre tid. Til fagarbeideren i barnehagen som vet at dagen skulle hatt flere hender. Til hjemmetjenesten som skal rekke mer på kortere tid. Til pårørende som må følge opp mer selv.

Det hjelper lite å slå seg på brystet over økonomien hvis kontrollen er kjøpt ved at folk møter mindre tid, mindre nærhet og mindre forutsigbarhet. Da har vi ikke løst problemet. Vi har skjøvet det over på ansatte, barn, eldre og folk som trenger hjelp.

Det selges nå som aldri før, men vi må slutte å omtale salg av kommunale verdier som om det alltid er ansvarlig politikk. Når kommunen selger verdier som kunne gitt inntekter år etter år, får man penger der og da. Men man gir også fra seg framtidige inntekter, handlefrihet og verktøy som kan komme godt med senere. For kommunen er til for folk. Den er ingen lissombank. Den er skolen ungene våre går på, barnehagen som tar imot barna, hjemmetjenesten som kommer på døra, og tryggheten for at du ikke står alene når livet butter imot. Sånn er det også i fremtidige perioder utover den som er nå.

Alle sier de tar ansvar. Det avgjørende er hva slags ansvar vi snakker om.

For oss handler ansvar om å bygge opp det som gjør at folk klarer seg bedre. Tidlig innsats. Nok folk i tjenestene. Trygge arbeidsplasser. Seriøst arbeidsliv. Forebygging før problemene blir store.

Det koster å kutte for mye. Barn som ikke blir sett tidlig nok, trenger mer hjelp senere. Eldre som ikke får god nok oppfølging hjemme, blir fortere sykere. Ansatte som blir slitne, syke eller slutter, er også en del av den kommunale regninga. Den kommer bare senere. Og ofte med renter. For både ansatte og kommune. Slik kan det ikke fortsette.

Arbeiderpartiets svar på utrygghet er arbeid, velferd og fellesskap.

Kristiansand skal si ja til utvikling, gründere, industri, grønne arbeidsplasser og folk som vil skape noe. Men vi skal også stille krav til ordnede forhold, hele og faste stillinger, og et arbeidsliv der seriøse bedrifter ikke taper for dem som presser lønn og vilkår nedover.

Vi vil ha barnehager og skoler der ansatte får tid til å gjøre jobben sin skikkelig. Vi vil ha tidlig innsats, sterkere fellesskole, bedre skolehelsetjeneste og fritidstilbud som ikke stenger barn ute fordi foreldrene har dårlig råd.

Vi vil ha helse- og omsorgstjenester folk kjenner igjen. Eldre skal ikke stadig møte nye mennesker i døra. Pårørende skal vite at kommunen stiller opp. Ansatte skal få tillit og rammer til å gjøre en god jobb.

Og vi vil ha en kommune som ser forskjellene mellom bydelene, og gjør noe med dem. Noen steder er utfordringene større. Da må også innsatsen være sterkere.

Kristiansand trenger ikke flere signalbygg. Vi trenger først og fremst tydeligere signaler om at byen skal bygges sammen med folkene som bor her.

Retningen vår er klar – Barn først. Eldre trygt. Arbeid til flere. Mindre forskjeller mellom folk og bydeler. Mer forebygging. Mer tillit til dem som står nærmest innbyggerne.

Når usikkerheten vokser, må politikken gjøre det motsatte. Den må bruke kreftene på folk, og gjøre kommunen til noe folk igjen kjenner at de kan stole på.