Min reise mot innsiden av det norske fellesskapet har vært lang

Min reise mot innsiden har vært lang, skriver Lensley Baya. Foto: Privat

Jeg vil sikre at neste generasjon møter et arbeidsliv som ser kompetanse før navn.

Norge har et utgangspunkt mange bare kan drømme om: tillit, små forskjeller og et sterkt sikkerhetsnett. Likevel finnes det en skyggeside vi må våge å snakke om. I dette landet er arbeidslivet mer enn inntekt: Det er inngangsbilletten til fellesskapet. Står du utenfor, står du ofte utenfor selve samfunnet.

Min reise mot innsiden har vært lang.

Den usynlige bagasjen

Jeg kom til Norge som 10-åring, tok utdanning og bygget hele livet mitt her. I dag har jeg et stort nettverk og venner som ser verdiene mine. Men veien dit var ikke rett frem. Mye flytting i barndommen skapte en grunnleggende utrygghet. Jeg ble den forsiktige gutten som forsøkte å gjøre seg usynlig for å unngå mobbing.

Da jeg avtjente førstegangstjenesten på 1990-tallet, lærte jeg en viktig lekse: I uniform er vi alle like. Det eneste som betydde noe, var om du løste oppdraget.

Men jeg forsto tidlig at for å lykkes i det sivile samfunnet holdt det ikke å bare være «god nok». Kompetansen min måtte være umulig å ignorere. Derfor brukte jeg kveldene – mens andre hvilte – på kurs i bedriftsetablering, velferdsarbeid og programmering.

Jeg trodde denne ekstra innsatsen skulle være nok. Men møtet med arbeidslivet ble en brutal realitetssjekk.

Når stillheten blir farlig

Som nyutdannet informatiker sendte jeg over 200 søknader uten å få ett eneste intervju. For en ung mann som hadde gjort alt «riktig», føltes stillheten knusende. Hvert avslag traff den usikre gutten i meg og bekreftet frykten mobbingen hadde plantet: At jeg ikke var ønsket.

Heldigvis hadde jeg familien min i ryggen. Uten deres støtte hadde jeg knekket sammen. De som står helt alene, er akutt sårbare.

For meg ble dansen redningen. På dansegulvet spilte navnet mitt ingen rolle. Mestringen ga meg ryggraden til å stå oppreist da konsulentbransjen endelig åpnet døren på gløtt.

Et produkt av Oslo-skolen

I dag er sirkelen sluttet. Jeg er et stolt produkt av Oslo-skolen. Reisen startet i oktober 2009, da jeg ble leid inn som prosjektleder via Adecco IT. Siden den gang har jeg fått fast ansettelse og gått gradene.

Allerede som innleid ble jeg kåret til månedens ansatt fordi jeg var «tillitvekkende». Det ordet – tillit – har fulgt meg siden. Men jeg var heldig. Jeg møtte en ledelse som så meg for den jeg var, og som torde å satse.

Underveis engasjerte jeg meg som verneombud og tillitsvalgt. Jeg jobbet målrettet for å samle organisasjonene, slik at vi kunne møte arbeidsgiver med én stemme. Men jeg lærte også verdien av konstruktivt samarbeid. I krevende omstillingsprosesser har jeg stått skulder ved skulder med ledelsen. Den norske modellen fungerer best når vi spiller hverandre gode.

I fagbevegelsen opplevde jeg at kompetanse ble verdsatt umiddelbart. Navnet mitt hadde ingen betydning – det var resultatene som talte. Det sterkeste beviset fikk jeg på landsmøtet nylig: 460 delegater reiste seg og valgte meg til nasjonal nestleder for Yrkesseksjon kontor og administrasjon ved akklamasjon. Det bekreftet at i et inkluderende fellesskap er det innsatsen som definerer deg, ikke hvor du kommer fra.

Ingen skal måtte stå alene i møte med arbeidslivet. Det er nettopp derfor det organiserte fellesskapet er så avgjørende.

Avkastningen på investeringen

Som konstituert seksjonsleder for IKT-drift i Utdanningsetaten i Oslo, Norges største etat, får jeg nå være med og drifte systemene dagens elever bruker.

Jeg er investeringen som nå betaler seg tilbake. Jeg er avkastningen på samfunnets innsats.

Det gir jobben en dypere mening å kunne gi tilbake til byen og skolen som formet meg. Og jeg gjør det ikke alene, jeg har fantastiske kolleger rundt meg. Det gode fellesskapet vi har, er beviset på hva som skjer når vi ser kompetansen i hverandre.

Jeg er aldri blitt kvotert inn i disse rollene. Jeg er der fordi jeg leverte varene da noen endelig ga meg sjansen. Men jeg skriver ikke dette for å få skryt. Jeg deler min historie for å «pay it forward» – som en kompetanseoverføring.

Arven til neste generasjon

Mitt håp er at mine barn slipper å sende 200 søknader før de blir sett.

Motstand har formet meg. Nettopp derfor ønsker jeg å være en ledestjerne for mine barn – og en inspirasjon for andre som står i stormen akkurat nå.

Min oppfordring til norske arbeidsgivere er derfor: Ikke ansett for å være snill. Ansett for å skape verdi. Men forstå at kompetanse kommer i mange innpakninger, og at et «fremmed» navn kan skjule en dedikert og lojal medarbeider.

Når dere ansetter basert på kvalifikasjoner, gjør dere mer enn å fylle en stilling. Dere bygger samfunnet. Dere gir en billett til fellesskapet.

Jeg er rik på erfaring, og denne rikdommen deler jeg gjerne. For arbeid er den beste medisinen vi har mot utenforskap, og den beste arven vi kan gi våre barn.