Minnet om Steffen

Det døde en nordmann i Canada for noen uker siden: Steffen Skjøttelvik, en mann jeg aldri hadde hørt om.

En fyr som må ha hatt en sterk og tydelig indre stemme og et kall ut i villmarken, tilbake til naturen. En person jeg innser har gjort mer på sine 29 år enn de fleste av oss klarer på 80.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble gående og tenke på han, selv om jeg ikke kjente han. Kanskje fordi jeg kjente igjen det ropet fra villmarka og visste hvilken del av hjertet som vil dit.

Kanskje fordi jeg også har mistet en bror i tyveårene, og vet hvilken avgrunn disse unge, elskede mennene kan etterlate seg.

Kanskje fordi han sa det samme som broren min sa: Ikke sørg meg. Jeg var lykkelig. Og på et eller annet vis så er jeg ikke lei meg på hans vegne, når jeg ser at han har gått videre.

For det har vært en tid i mitt liv der jeg ikke har turt, der vegringen for selve livet var så stor at planer ikke materialiserte seg i hodet mitt en gang. Der frykten for å mislykkes, avvises, miste eller kanskje enda verre: å få alt jeg ønsket meg. Den overskygget alt.

Aldri har frykten for å dø vært større enn den gangen. Den gangen kunne jeg sette meg i en bil og tenke «hva om jeg krasjer». Det var den ulmende redselen for at det skulle ta slutt før jeg hadde rukket å komme ut av startgropa.

Heldigvis har det skjedd mye siden da. Jeg har tryna, reist meg, gjort dumme ting, såret noen, blitt såret selv, børstet støvet av klærne og gått videre. Jeg satset hardt i kjærligheten og gikk på trynet, jeg satset igjen og vant.

Jeg overlevde en utenatt alene i Nordmarka, selv om frykten holdt på å kvele meg, og fant en ny karriere på den andre siden.

Jeg har fått se stjernehimmelen i netter der det var så mørkt at Melkeveien kikket frem. Jeg har kjent på puls da jeg oppdaget at pelsen i skogen foran meg var et halvspist kadaver.

Jeg har sittet foran bålet og kjent på villmarkssjelens tilstedeværelse. Jeg har sett på mannen min klokka 04.00 og hvisket lettet sammen over at en syk skatt fant søvnen etter mange timer med gråt. Jeg har levd, og det vet jeg at ikke alle får.

Det var derfor jeg gjerne ville være med på «Singelgåten» på NRK: for at flere skulle tørre å lene seg inn i livet. Å gi folk motet til å gå på trynet, slik at de kan øve seg på å komme på beina igjen. For øver du mange nok ganger på det, så lærer du at det går fint å bli avvist, det går fint å miste og du klarer at noen ikke liker deg.

Og du lærer det faktum at det koster mer å ikke leve, enn det koster å leve. Noe jeg mistenker at Steffen forstod på et tidlig tidspunkt.

Jeg visste ikke hvem Steffen var før han ble meldt savnet. Nå har det kommet fram bruddstykker av et liv: en minneseremoni der nesten 400 mennesker fra Cree-folket møtte opp. En nordmann som snakket engelsk med First Nation-aksent. En reel på Instagram fra kanadiske venner som hyller han. Spor etter en eventyrer med sjel som Helge og Anne Stine Ingstad.

Jeg håper noen kan fortelle historien hans, for jeg tror han har mye å lære oss.

Steffen sa til familie og venner at de ikke skulle sørge. Det vet jeg er en umulig oppgave, selv om en ung mann ønsket seg det. Jeg føler med dem i sorgen, og håper de har noen hos seg når de har mistet det umistelige.

Jeg visste ikke hvem Steffen var før nå, men jeg kommer aldri til å glemme han.

For min del vil Steffen være en påminner om at døden, den kommer til oss alle. At det er bedre å bruke mellomtiden til å leve, enn å være redd for å sette seg i en bil.

For faktum er at det koster deg alltid mer å bli hjemme når livet skjer, enn at livets siste morgen blir ved en vakker elv ved navn Hayes.