Mitt drømmesykehjem har kort vei ut i hagen

KRONIKK: Slik er mitt drømmesykehjem, et bygg som virkelig er et hjem for de som bor der, og godt å jobbe i for de ansatte.

Et levende kjøkken i avdelingen gir fellesskap og en ekstra dimensjon i omsorgen. Foto: Shutterstock

Intervjuet med Gretelill Tangen i Aftenbladet nylig traff en nerve i meg, selv etter 39 år som sykepleier, med videreutdanning i aldring og eldreomsorg. Gretelill er opprørt over eldreomsorgen.

Hvis jeg var ressursperson i kommunen, innen helse og omsorg for eldre, ville jeg satset på å redusere endeløse korridorer og sikre enkel tilgang til uteområder. Nye sykehjem er moderne, lyse og fine, men ofte uten sjel.

De siste 1,5 årene av livet bodde min far på Risenga sykehjem i Asker. Bygget er gammelt, stort, korridorer så brede som veier, liv og røre og fellesarealer der møbler vitner om en annen tid. Selv i sin forvirring kommenterte pappa hvor vakre møblene var. De lokket noe fram fra minnet. Hummer og kanari, kunne vi sagt litt humoristisk – eller nedlatende.

Å komme seg ut på egen hånd krever ofte uforholdsmessig mye av pleiepersonalet, særlig for beboere som bor i øvre etasjer på institusjon. Det er utenkelig at barnehager blir bygget slik. Min far bodde i andre etasje, men kunne gå rett ut til der hvitveisen blomstret. Et lite skogholt skjermet mot den trafikkerte veien bak. Både naturen, og bilene som skimtes mellom trestammene virket stimulerende. Bygningen ligger i skrånende terreng.

Kjøkken som hjerte i avdelingen

På min arbeidsplass jobber en kokk to dager i uken. Hen tryller fram de herligste hjemmelagde retter, samtidig som hen er opptatt av å ikke sløse. Det unike er ikke bare duftene fra maten, men hvordan hen i tillegg kommuniserer med beboerne. Et levende kjøkken i avdelingen gir fellesskap og en ekstra dimensjon i omsorgen.

Tekniske løsninger må fungere fra dag én: utgangsdører bør kunne åpnes via telefon, og det må være lett å se hvor det ringer fra. TV-apparater på rommene bør være enkle å betjene. Enkel logistikk som søppel- og skittentøyjakter må være på plass. Små detaljer som dette avgjør flyten i hverdagen, men blir nesten umulige å rette opp i når bygget står ferdig.

Jeg ser det samme hjemme hos min mor: Hun nekter å la meg skifte en lyspære før skumringen utgjør en fare. Slik er det også på sykehjem, små detaljer som blir irritasjonsmomenter.

Vikarer må følges opp. Det bør være jevnlige fellessamlinger i regi av kommunen for alle sykehjemmene, slik at grunnleggende kompetanse blir sikret og bærer frukter.

Som sykepleier må jeg minne om de samme selvfølgelige tingene gang på gang fordi personell stadig kommer og går. Det sliter både på ansatte og på beboerne, og det er ikke rettferdig overfor nyansatte.

Vekselarbeid og ekstra fri

Min leder sitter med åpen dør. Jeg avslutter arbeidslivet på en svært veldrevet arbeidsplass, i min reduserte stilling. Det gir utfordringer for kontinuiteten på arbeidsplassen, men for meg blir det emosjonelt og fysisk for krevende å jobbe mer hvis hele livet skal gå i hop.

Det burde gjøres mer attraktivt å jobbe i helsesektoren, gjerne tilpasset hvor man er ansatt. Full lønn for en 85 prosent stilling? Organisering i en form av vekselarbeid? Høyere lønn eller ekstra fridager. Ønsketurnus. Kanskje de i hele stillinger skal jobb færre helger? Eller motsatt?

Grunnbemanningen er uansett et sted å begynne: alltid litt flere på jobb enn dagens norm, god organisering. Da slipper man å ringe etter folk ved sykdom, og det blir enklere for en pliktoppfyllende medarbeider å gå hjem når formen ikke er på topp.

I helseyrket bør man være i toppform hver eneste dag. Jeg kan ikke trekke meg tilbake på (hjemme)- kontoret jeg ikke har.

Pensjonister – en gullgruve av erfaring

Pensjonister som ønsker å jobbe burde få vanlig lønn når de stiller opp. Mange sitter på verdifull erfaring og kompetanse. I det minste når helsevesenet stadig mangler arbeidskraft.

Det bør finnes husverter som har ansvar for orden i avdelingene, i tillegg til pleiepersonalet. Et hjem trenger noen som ser det overordnede: at rom og fellesarealer er innbydende. Slike små, men viktige oppgaver gir trivsel i hverdagen. En som «pusler rundt» og samtidig blir en viktig trygghet for beboere. De kan velge arbeidstiden selv. Kanskje de stopper opp og synger en strofe mellom oppgavene?

I Sandnes kommune er det kø for å få langtidsplass på sykehjem. Alle skal helst bo hjemme. Min erfaring er at flere pasienter dør på korttidsopphold enn på langtidsplass. De fleste kommer til korttid fra sykehuset, og det er ikke uvanlig at de dør på korttid. Det kan være både naturlig og riktig. De har bodd hjemme så lenge som mulig.

Det som derimot er svært uheldig, er at pasienter midlertidig blir boende på korttid, i månedsvis mens de egentlig venter på langtidsplass. På langtids avdelinger lever pasientene ofte lenge, fordi de får kontinuerlig og god pleie.

Livskvalitet på sykehjem handler til syvende og sist om relasjoner. Når arbeidsforholdene gir rom for å se hver enkelt pasient og gi den hjelpen de faktisk trenger, blir sykehjemmet nærmere et hjem, og ikke bare en institusjon.