​Mitt møte med utenfor­skapet har gitt en bitter erkjen­nelse

Nå, etter å ha forsøkt meg med 60 relevante jobbsøknader og fått erfare hvor lite som skal til for ikke å bli den foretrukne, har jeg fått innsyn i hvordan dette utenforskapet oppleves.

Det er ikke vanskelig å få føling med frustrasjon, ensomhet og kampen for å bevare den indre robustheten, når samfunnet hvisker at du er en "kostnad" eller en "utfordring".

​Dette er ikke et rop om sympati, men en utfordring til det offentlige og private næringsliv.

​Bedrifter elsker å snakke om sitt samfunnsansvar. De flagger stolt med sine Mangfold og Inkludering (MI) strategier og lover å inkludere de som har "hull i CV-en" og de som har falt utenfor. Men hvor mange tør å spørre seg selv: Er dette mest av alt økonomisk motivert?

​Mitt møte med utenforskapet har gitt en bitter erkjennelse: Altfor mange bedrifter bruker ikke MI-prosjekter som en vei til reell samfunnsintegrering, men som et verktøy for å oppnå to ting:

• ​Omdømme-kosmetikk: MI er blitt en nødvendig billett til god PR. Det polerer imaget, gjør selskapet attraktivt for investorer og skaper en illusjon av et varmt, ansvarlig selskap. Samfunnsansvaret blir en del av markedsføringsbudsjettet og ikke et etisk og moralsk fundament.

• ​Billig arbeidskraft: Ved å rekruttere fra de 700.000+, gruppen av mange som venter på en sjanse, kan bedrifter kapitalisere på sårbarhet. Mennesker som er takknemlige for en mulighet kan være mer tilbøyelige til å akseptere dårligere betingelser, lavere lønn eller mer usikre ansettelsesformer enn de som aldri har falt utenfor.

​Dette er ikke inkludering. Dette er en strategisk utnyttelse av en samfunnsmessig utfordring, forkledd som veldedighet. Mange bedrifter bruker de 700.000+ som en ressurs for å optimalisere bunnlinjen og polere sitt image, i stedet for å anerkjenne dem som individer med full verdi og potensial.

​Til deg som sitter i ledergruppen og vedtar den neste MI-strategien:

• ​Hvor mange av dine "mangfoldige" nyansatte tilbys like gode betingelser som de du finner gjennom etablerte nettverk?

• ​Tør du investere i ekte inkludering, som både koster tid og penger, selv om det ikke gir direkte uttelling på neste kvartalsrapport?

• ​Når skal dere slutte å bruke en sårbar gruppe som virkemiddel for omdømme, og heller ansette dem fordi de er hele, kompetente og verdifulle? ​ Ekte inkludering er ikke en PR-strategi. Den krever at bedriften anerkjenner at verdien av samfunnsansvaret ved inkludering er høyere enn verdien av omdømme og billig arbeidskraft!

Med hilsen Trond Rannestad