– Nå er han død

2 hours ago 1

Liv tror det bare er sin egen puls hun hører.

Katastrofetanken slår ned i henne:

På et millisekund har det verste som kan skje, skjedd.

– Nå er han død, tenker hun.

I løpet av halvannet døgn blir to barn født på den samme avdelingen i Kristiansand.

Snart skal begge babyene kjempe om livet – side om side på intensivavdelingen på Ullevål sykehus, dit begge blir sendt.

Til slutt kan det ene foreldreparet reise hjem med barnet sitt.

Det andre paret må reise tomhendte hjem.

I ettertid blir det opprettet en spleis for å donere penger til nyfødtintensiv avdeling på Ullevål.

Slik får Liv og Oddbjørn Nærum vite om Christine og Vetle Sørli.

De to foreldreparene sammenligner notater om det som skjedde på Sørlandet sykehus.

Sorg utvikler seg til sinne.

Senere skal Sørlandet sykehus uttrykke medfølelse med de fire foreldrene.

Men i begge tilfeller er det konkludert med at behandlingen var «i tråd med god pasientbehandling», skriver sykehuset til VG.

Les om Christine og Vetles fødselsdrama: – Ingen kom da vi trengte dem

I dag bærer likevel de to foreldreparene på det samme spørsmålet:

Hvordan kunne dette skje?

I september 2023 er Liv gravid med sitt fjerde barn – og euforisk.

– Livet var så bra at jeg tenkte at det var for godt til å være sant.

– Jeg var så lykkelig, forteller hun.

Svangerskapet er stort sett uproblematisk, slik det var med de tre første barna.

Tre ganger i dagene før fødselen gjennomfører sykehuset CTG-målinger på henne.

Hver gang viser målingene så høye verdier at Liv blir bedt om å bli liggende til de bedrer seg, forteller hun.

En kort periode har hun feber, litt høyt blodtrykk og proteinuri, men hun får inntrykk av at dette ikke er noe å bekymre seg for.

For å unngå unødvendig stress lar hun være å lese seg opp på hva ting betyr.

Hun har full tillit til helsevesenet.

Under kontrollene der det blir tatt CTG, blir Liv spurt om hun ønsker igangsatt fødsel, for hun går på overtid.

Hun takker nei.

Det noteres at «mor har i utgangspunktet et sterkt ønske om at fødselen starter av seg selv».

I dag sier Liv at hun ønsket igangsetting dersom det var medisinsk nødvendig, men ikke dersom det ikke er tilfellet

Sykehuset var tydelig på at det ikke er nødvendig, kun et tilbud dersom hun er lei, oppfattet Liv.

Et par uker før fødsel reiser Liv til en venninne som bor nær sykehuset.

Hun bor i Fyresdal selv, to timer unna sykehuset, og hennes to tidligere fødsler var styrtfødsler, så hun ønsker å holde seg nær sykehuset.

Kvelden to dager før fødsel beveger sønnen seg voldsomt mye i magen.

«Det er et godt tegn. Nå starter sikkert fødselen snart», tenker hun.

Dette er noe av det vondeste å tenke på i dag.

– Jeg vurderte å ringe inn, men tenkte at det blir for dumt å ringe fordi han beveger seg mye, sier Liv.

– I ettertid har jeg fått vite at en skal ikke bare reagere på mindre bevegelser, men at mye liv også kan være er et faretegn.

Dagen etter, søndag morgen, kjenner Liv lite liv. Men hun tenker ikke mye over det, for hun har rier og er mest opptatt av å komme seg raskt til sykehuset.

Fremme på fødeavdelingen setter jordmoren doppleren på magen.

Liv skjønner raskt at noe er galt.

Hun hører at fosterlyden ikke er som den skal være. Hun er overbevist om at sønnen er død.

CTG-målingen viser en fosterlyd på 60.

Det betyr at hjertet slår farlig sakte.

Jordmoren tar fostervannet, som er grumsete og brungrønt.

Det tilkalles lege
og bakvakt.
De løper mot
operasjonssalen.

Legene løfter Liv opp på bordet, stropper henne fast og legger henne i narkose. Det skrikes i rommet og smertene er ulikt noe hun noen gang har opplevd, minnes Liv.

Det gjennomføres et katastrofesnitt uten steril vask.

13 minutter etter at Liv ankom fødeavdelingen, ankommer Mattis verden, blek og livløs.

Mattis intuberes og flys til Ullevål med svært alvorlig oksygenmangel for nedkjøling.

Foreldrene får beskjed om at situasjonen er alvorlig, og at det er usikkert hvorvidt Mattis vil overleve.

Oddbjørn tenker mørke tanker.

Han vet at om Mattis mot alle odds overlever, vil han leve med store hjerneskader.

Liv er derimot positiv. Det kommer til å gå fint. Det vil skje et mirakel. Snart er dette endelig over, er hun overbevist om.

Men fire dager etter fødselen viser MR svært alvorlige forandringer i hjernen.

De får beskjeden som er alle foreldres verste mareritt:

Det er ikke lenger håp for Mattis.

– Jeg knakk sammen. Jeg var redd for mine egne reaksjoner og tenkte at dette er mer enn jeg kan tåle, forteller Liv.

Maskinene kobles fra. Foreldrene får være med sønnen sin i noen timer.

De gjør noen av tingene de hadde sett frem til mens han fremdeles puster og er varm. Vasker håret hans, klipper neglene – og ikke minst holder ham.

Så må de si ha det.

Samme natt sovner Mattis inn på brystet til mammaen sin.

Hjemme venter deres
tre førstefødte spente
på at lillebror skal
komme hjem.

Dagen før har de besøkt ham på sykehuset, og fått vite at han kanskje ikke overlever.

Så kommer mamma og pappa hjem – alene.

– Da kan du ikke bare legge deg ned, sier Liv.

– Du må fortsette. Fortsette med å smøre brødskiver, vaske klær og lese på sengen. Det tror jeg det har vært både gode og dårlige sider ved.

Samtidig er det åpenbart at noe mangler i huset. Stellebordet og sengen står klart, bleier er kjøpt inn – og ekteparet har kjøpt ny bil for å få plass til alle barna.

– Hele kroppen og hodet hadde innstilt seg på at det kom en til, sier Liv.

– Det eneste som føltes riktig, var at det skulle komme noe nytt.

6. oktober 2023 blir Mattis gravlagt i Moland kirke.

Et titalls tusen til blir samlet inn til nyfødtintensiven på Ullevål.

Tre måneder etter dødsfallet blir Liv gravid på nytt.

Ett år og to uker etter at Mattis går bort, kommer Sixten til verden – på samme sykehus. Denne gangen opplever Liv oppfølgingen som god.

Nå sover Sixten i sengen som foreldrene hadde handlet til Mattis.

Han bruker stellebordet som Mattis skulle ligge på – og har fått Mattis' plass i den nye bilen.

Mattis ligger begravet i samme grav som oldefaren og oldemoren sin på kirkegården i Fyresdal.

Mens minnet om Mattis lever gjennom broren.

Mest sannsynlig havnet Mattis´ navlestreng i klem, slik at han fikk oksygenmangel, har Liv og Oddbjørn fått vite.

Men helt sikre kan ikke legene være. Liv sitter igjen med en opplevelse av at saken er blitt undersøkt for dårlig.

Etter å ha landet litt, sender hun derfor en klage til Statsforvalteren i Agder.

Hun reagerer på at det ikke ble anbefalt igangsetting, ekstra overvåkning eller andre tiltak når:

CTG-målingen viste høy fosterlyd på de tre siste konsultasjonene.
Det var et stort barn i ustabilt leie.
Hun hadde stigende blodtrykk.
Hun var risikofødende, da hun er over 40 år gammel.

– Jeg mener at Mattis kunne vært reddet om det ble gjort en totalvurdering. Det var nok røde flagg, sier hun.

– Og jeg mener noen burde snakket med meg om risikoene. Det er ikke noen enkeltpersoners feil, mener jeg. Men jeg lurer på om det er en systemsvikt.

Les om Christine og Vetles fødselsdrama: – Ingen kom da vi trengte dem

Sørlandet sykehus er forelagt kritikken fra både Liv og Oddbjørn og det andre foreldreparet.

Begge hendelsene er meldt i tråd med retningslinjene, og er vurdert både gjennom melde.no og gjennom et tilsyn fra statsforvalteren, skriver Sørlandet sykehus til VG:

– I begge tilfellene er det blitt konkludert med at behandlingen har vært i tråd med god pasientbehandling, sier daglig leder Randi Andersen på kvinneklinikken.
Alle fødselshendelser med uventet utfall for mor og/eller barn er alvorlig, skriver hun videre.
Sykehuset uttrykker medfølelse med alle berørte – og vil i etterkant av saken ta kontakt med familiene for å tilby samtaler, oppgir Andresen.

Sykehuset har ikke svart på spørsmålet om det var noen sammenheng mellom hendelsene.

For Liv og Oddbjørn oppleves det tungt da konklusjonen fra statsforvalteren kommer: Saken avsluttes.

«Uten å ha fasiten, er det ikke noe som tilsier at denne alvorlige hendelsen kunne vært unngått ved en annen tilnærming eller andre tiltak», skriver statsforvalteren.

I avgjørelsen står det at de CTG-målingene som ble tatt, var innen normalen.

Og det «fremgår ikke av journalnotatet» at det ble tatt CTG på konsultasjonen tre dager før fødsel, skriver statsforvalteren videre.

Men det ble det.

VG har sett journalnotatet fra timen hvor det under opplistede undersøkelser tatt den dagen står kardiotokografi.

I tillegg har Liv bilde fra undersøkelsen og meldinger med mannen fra den aktuelle dagen hvor hun forteller at hun «ligger med CTG og venter».

At hun ble bedt om å ligge litt ekstra, er ikke journalført.

– Statsforvalteren må ta seg bryet til å lese dokumenter ordentlig, sier Liv.

– De tar altfor lett på det. Det er for viktig.

Statsforvalteren i Agder er forelagt kritikken. Formålet med et tilsyn er å styrke sikkerheten og kvaliteten i tjenestene – og bidra til rettssikkerhet og tillit, skriver fylkeslege Aase Aamdahl i sitt svar til VG.

– Vi skal først og fremst avdekke læringspunkter for å redusere risiko fremover, skriver hun.

Etter at Liv klaget på statsforvalterens første konklusjon, ble saken gjennomgått på ny av etaten. Om dette skriver fylkeslege Aamdahl:

«Etter en ny skjønnsmessig vurdering valgte vi da å gjennomføre en tilsynssak for å vurdere om mor ble forsvarlig undersøkt og utredet før hun gikk spontant i fødsel.
Etter en grundig gjennomgang, hvor vi gjennomgikk alle nødvendige dokumenter fra hendelsen, konkluderte vi med at sykehuset ga forsvarlig helsehjelp»

Statsforvalteren svarer ikke på hvorfor etaten skriver at det ikke ble tatt CTG-måling tre dager før fødselen, mens journalnotatet viser at det faktisk skjedde.

Statsforvalteren skriver heller ikke noe om betydningen av denne feilen.