Nå tas komikerne

I Milan Kunderas berømte roman «En spøk» (utgitt i 1967) skriver studenten Ludvik et kort til kjæresten sin med tre korte og humoristiske setninger rettet mot det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet.

Via omveier får partikommissærene nyss om kortet, og Ludvik kastes ut av universitetet og må sone i en straffeleir for «upålitelige elementer».

Jeg leste boken da jeg selv var ung student, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Å spøke med autoritetene i et autoritært land er ingen spøk.

I morges våknet jeg til nyheten om at den amerikanske satirikeren og talkshow-verten Jimmy Kimmel er tatt av luften.

Av en eller annen grunn var «En spøk» det første jeg tenkte på, og dette: At Trumps USA minner mer og mer om Øst-Europa under kommunismen.

I sommer ble showet til Kimmels venn og konkurrent Stephen Colbert tatt av luften – selv om han får fortsette som før i et år til før det blir borte.

«Økonomiske årsaker», hevdet sjefene i CBS, men mange har tolket beslutningen som et knefall for Trump. Også Colbert selv, og flere av hans kolleger.

Kimmel og Colbert er begge beinharde Trump-kritikere, og leverer harde og beske meldinger om presidentens diverse krumspring. For å si det sånn: Vitsene i «Nytt på nytt» er som barne-TV i forhold.

Trump hater dem for alt dette og har ved en rekke anledninger kalt dem «talentløse» og «tapere», og krevd at showene deres må bort fra amerikanske TV-skjermer.

Kimmel og Colbert og vitseskriverne deres drar ordentlig på når de er i det riktige humøret.

Selv det tragiske drapet på Trumps «ekstra-sønn» Charlie Kirk har fått et satirisk blikk på seg.

Spesielt måten Trump og MAGA-bevegelsen etter Jimmy Kimmels oppfatning bruker hendelsen på i politisk øyemed.

Dette fikk USAs «medietilsyn» FCC, som ledes av Trump-utnevnte Brendan Carr, til å true med tilbakekalling av lisensene til kanalen ABC, som sender Kimmels show.

Sjefene svarte med å utsette showet på ubestemt tid.

Og mens han er på besøk hos britenes kong Charles på Windsor Castle, jubler en smørblid Trump over kanselleringen av Kimmel.

«Great news!», erklærer presidenten.

Tenk om statsminister Støre hadde gått løs på VGs mangeårige avistegner Roar Hagen og presset VGs ledelse til å fjerne flosshatten han alltid bærer i Hagens strek?

Og deretter jublet og kjekket seg over beslutningen i sosiale medier?

Der er vi altså i USA nå. Med en president som a) er så tynnhudet at enhver negativt vinklet vits eller kommentar tydeligvis gjør ham illsint og dypt krenket, og b) åpenlyst bejubler kansellering og sensur av sine motstandere.

Dette er altså presidenten som er båret frem på gullstol av en bevegelse som hevder å sette ytringsfriheten over alt annet.

Tydeligvis så lenge den ikke brukes mot dem selv.

Paradoksene står naturligvis i kø her. Når Trump og MAGA går til verks mot alt som smaker av «woke» gjør de det med midler som de sprøeste «woke»-aktivistene bare kan drømme om.

Foto: Tegning: Roar Hagen / VG

Det virker nå som at mange de store medieselskapene ikke lenger tør å utfordre presidenten, av frykt for å miste kontrakter og generell goodwill fra Det hvite hus.

Trump & co. går direkte til angrep på kunnskapsinstitusjoner og medier.

Nylig saksøkte Trump storavisen The New York Times for 15 milliarder dollar med anklager om injurier og ærekrenkelser.

En helt absurd sum som minner om karakteren Dr. Evils krav om løsepenger i de helsprø Austin Powers-filmene.

Og nå, altså: Komikerne.

Jeg er en stor fan av Jimmy Kimmel og Stephen Colbert. Hver dag ser jeg monologene deres, og tar meg ofte i å le høyt og lenge av den antiautoritære og dypt maktkritiske vitsingen på bekostning av landets øverste leder.

I et stadig mer autoritært og ensrettet USA er komikerne som ventiler i et snart pottetett rom, der kritikk av Trump slås nådeløst ned på av presidenten selv, og hans hyperaktive og særs maktvillige støttespillere.

Kimmel og Colbert leverer vitser på aller høyeste hylle. De er briljante historiefortellere. De pirker borti alt som er pinlig for Trump. Det er ikke lite.

De plager makten. De angriper paradoksene, motsetningene og absurditetene i MAGA-universet, og de får seerne til å le midt i alt mørket.

Satire og ironi irriterer vettet av alle maktmennesker, og jo mer makt de har, jo mer irritert blir de.

I diktaturer tør ingen å vitse med makten. I Putins Russland er en Colbert eller en Kimmel en umulighet.

Her i den frie verden har det til nå vært omvendt: Satire rettet mot makten er et adelsmerke ved våre liberale demokratier.

Nå er Kimmel tatt av skjermen, og Trump godter seg som bøllen som en etter en har fjernet all opposisjon i skolegården.

Amerika, dette er bekmørkt.

Og ekstremt trist.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.