Nå tenker de fleste prester som meg

Da jeg var ferdig utdannet prest på begynnelsen av 70-tallet, ble jeg betraktet som liberal. Jeg viet fraskilte, var for kvinnelige prester og hadde et bibelsyn som ikke helt passet inn blant de konservative i folkekirken. De «rettroende» betraktet meg sikkert som litt kjettersk. Og det ble ble ikke bedre da jeg støttet vielse av likekjønnede.

Men tidene forandrer seg. Nå tenker de fleste prester som meg. Vi som i mange år var i mindretall, tilhører nå det store flertall. Det er selvsagt positivt. Men jeg må være ærlig nok til å innrømme at jeg savner mangfoldet. I en åpen folkekirke må det være plass til alle- troende og tvilere, konservative og liberale. Og for å uttrykke meg litt sleivete: Der alle tenker likt, tenkes det ikke særlig meget.

Læresetningene, de kirkelige dogmer, ble utformet i en tid da det var nødvendig. Det kan kanskje i denne forbindelse være av interesse å minne om at han som ble født julenatt ikke krevde noen bekjennelse av dem som fulgte ham. Hvis vi fortsatt skal ha dogmer, må de være slike at de fremmer menneskeverd og kjærligheten og ikke fordømmer noen.

De som orker å gå gjennom bispeprotokoller fra de siste ti-årene, vil merke at den offisielle kirke har endret syn på mangt og meget, også i «tunge» lærespørsmål.

Og jeg gjentar – nærmest til det kjedsommelige. I kirkelige organer må det være plass til både konservative og liberale, ansatte som stemmer alt fra Rødt til Fremskrittspartiet.

Vi må læres opp til å åpne opp for uenighet. For uenighet skaper liv! Det må være fullt mulig å finne samarbeidsformer som gjør dette mulig.  Men det må alltid være en forutsetning at forholdene legges til rette så alle får de kirkelige tjenester de ønsker.

Mitt ønske er at vi i større grad får en kirke som åpner opp for spenninger, så vi får fellesskap hvor konservative og liberale, lavkirkelige og høykirkelige føler seg hjemme. Biskop Stig kan hjelpe oss til det! Og uenighet og spenninger i kirken er som kjent ikke av ny dato.