Næringslivet trenger, og ønsker, å ta sitt samfunnsansvar

Det har blitt debatt om Rema 1000 sin kampanje før jul. Konsernet får pepper for å gi altfor lite til Frelsesarmeen som de oppfordrer oss alle til å gi til i annonsene til jul. Nå har de bestemt å endre kampanjen med større plass til Frelsesarmeen og mindre til egen giverglede.

“Alt blir feil”, skrev økonomikommentator Cecilie Langum Becker i NRK Ytring nylig. Hun skrev om hvordan veldedighet fort mister tillit når den pakkes inn i reklame. «Jo mer profesjonelt det er gjort, jo mer reagerer vi», het det.

Forventningen er at veldedighet skal gjøres stille, litt rufsete og fri for PR-filter. Når merkevaren tar større plass enn budskapet, ryker den skjøre balansen mellom hva som er bra for mottakeren og hva som er bra for avsenderen. Og når den balansen ryker, ja, da blir alt feil. Ikke fordi intensjonen var gal. Men fordi vi ikke helt tror på den.

Dette handler ikke om veldedighet, men om at næringslivet trenger, og ønsker, å ta sitt samfunnsansvar, for å bidra til en mer rettferdig verden.

Jeg startet denne høsten i ny jobb i Strømmestiftelsen og kom nettopp hjem fra Uganda. Reisen berørte meg sterkt. Uganda huser i dag over 1,9 millioner flyktninger som er det høyeste antallet i hele Afrika. De fleste befinner seg i nordlige Uganda, særlig i West Nile-regionen, hvor distriktene Yumbe og Adjumani har de største bosetningene. Bidi Bidi i Yumbe er blant verdens største flyktningleirer, med rundt 270 000 mennesker. Det kommer flere hundre over grensene til Uganda daglig.

Jeg besøkte flere lokalsamfunn sammen med kolleger fra Uganda i Strømmestiftelsen. Hvis noen tror det å gi er vanskelig, burde de se hva som skjer når ingen gir!

Landet som selv har utfordringer, har en inkluderende flyktningpolitikk, men krigen i Sudan har presset kapasiteten til bristepunktet. Ifølge lokale aktører vi møtte, har matrasjonene fra UNHCR nå sunket til bare 3,7 kilo korn og 0,9 kilo bønner per person per måned. Og det er bare de aller mest sårbare flyktningene som får det! Skoler som pleide å gi barna ett varmt måltid om dagen, har ikke lenger noe å tilby. Lærere fortalte oss rett ut: barn slutter på skolen fordi de er sultne.

Strømmestiftelsen driver med langsiktig utviklingsarbeid – ikke nødhjelp. Men hva er skoler verdt, når barna sulter? Da må man handle. Vi startet med akutt matutdeling, men visste at det ikke kunne stå alene. Nå støtter vi “skolehager”, hvor foreldre, lærere og lokale ledere sammen dyrker mat til elevene. Det er ikke veldedighet utenfra, men motstandskraft bygget innenfra. Når penger møter lokal kapasitet og tillit, skjer endring.

Jeg har sett sårbarhet før. Jeg kommer fra India, og har jobbet i utviklingsfeltet der i flere år; et land der ulikhet og fattigdom er dypt til stede. Jeg har også møtt det her i Norge: Da jeg jobbet ved et av Norges Krisesentre, fortalte en tobarnsmor meg at hun ventet til stengetid for å samle brødsmuler fra skjæremaskinen på Coop. «Da kan jeg gi barna mat billigere», sa hun. Norge har sikkerhetsnett. Uganda har det ikke.

Og selv med min erfaring utfordret besøket i Nord-Uganda mitt eget blikk på fattigdom. Dette er ikke bare et spørsmål om økonomisk nød, det er en kompleks virkelighet der flyktningkriser, knappe ressurser og underfinansierte systemer treffer både vertsamfunn og de som søker tilflukt. «Vi kan ikke snu ryggen til våre søsken når de trenger oss. De var der for oss da vi søkte tilflukt i Sør-Sudan under Idi Amin», sa en av Strømmes lokale partnerrepresentanter. I dag er rollene snudd, men fellesskapet består. Men sult former valgene vi tar - overalt.

Vi trenger næringslivet, mer enn noen gang, og setter stor pris på våre partnere her på Sørlandet. Næringsliv som tar sitt samfunnsansvar, ikke for å pynte på merkevaren, selv om vi ønsker at bedriftene deler gleden ved å gi og gjennom det vise egne verdier. Men fordi behovene er reelle. Og fordi sult, skolefrafall og systemkollaps ikke løses med reklame, men med ansvar.

«Hvis næringslivet virkelig vil bidra, må de gjøre det på en måte som lar budskapet skinne – ikke merkevaren», skrev NRK. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Så gi – med ydmykhet. Gi – uten å vise kvitteringen. Gi – fordi det trengs. Det er ikke alt som skal måles i synlighet. Noe skal måles i effekt der behovet er størst