Når bikker foreldrenes omsorg over mot overvåking av ungdom?

Noen foreldre fortalte oss at de følte seg tryggere hvis de alltid hadde mulighet til å se hvor barna var, skriver kronikkforfatterne. Foto: Lemberg Vector studio / Shutterstock / NTB

Det kan føles trygt å vite hvor andre i familien er. Men sporingsplattformer tjener penger på at du føler deg utrygg uten dem.

Kan du se på telefonen din hvor barnet ditt er? Kanskje du til og med kan sjekke på telefonen din hvor foreldrene dine befinner seg?

Bruken av overvåkings- og sporingsplattformer i familier blir mer og mer vanlig. Gjennom apper som Hvor er?, Life360 og kartfunksjonen på Snapchat er det mulig å se hvor tenåringen går etter skoletid, hvor bestemor har kjørt på tur, eller hvor far har dratt for å handle.

Men hvorfor følger vi egentlig med på det? Og blir vi virkelig tryggere av familiesporing?

«Sånn at hun kan få hjelp»

I et prosjekt om digitale familieliv har vi undersøkt hvordan familier bruker digitale plattformer på tvers av generasjoner. Vi har intervjuet barn og unge samt foreldre og besteforeldre fra 19 familier i Norge. Ett av temaene vi har undersøkt, er familiesporing: det at vi digitalt kan følge med på hvor andre i familien befinner seg.

Én av begrunnelsene som gikk igjen, var «trygghet».

Selv om forskningen vår har enkelte eksempler på at noen familiemedlemmer ønsket å følge med på hverandre mest av nysgjerrighet eller kontroll, viser de fleste eksemplene våre at familiene ofte brukte disse appene for å forsikre seg om at deres kjære hadde det bra.

Noen foreldre fortalte at de følte seg tryggere hvis de alltid hadde mulighet til å se hvor barna var. Tenk om noe plutselig skjedde med ungen din uten at du kunne gripe inn? Da kan digital lokasjonssporing føles som et sikkerhetsnett.

Som én av mødrene sa da hun snakket om tenåringsdatteren sin, «så handler det om at hvis det skjer noe, så skal jeg på en måte vite hvor hun er. Sånn at hun kan få hjelp».

Skulle tenåringen ikke ha kommet hjem til avtalt tidspunkt, hadde foreldrene mulighet til å finne ut hvor ungdommene var.

De som brukte appene, koblet altså som regel bruken til omsorg – som jo ofte er en del av kjernen i familieliv. Men når bikker foreldrenes omsorg over mot overvåking av ungdom?

Hvor er bestemor?

Det er ikke bare foreldre som ville sjekke hvor barna var. For noen var det også ønskelig å kunne se hvor familiens eldre medlemmer befant seg.

For eksempel var digital familiesporing en lettvint måte å hjelpe en teknologisk utfordret bestemor med å finne veien. Én av bestefedrene vi snakket med, forklarte eksempelvis: «Kona mi har kjørt seg bort noen ganger. Og da kan jeg gå inn på denne her [lokasjonsappen], og så vet jeg hvor hun er hen. Og jeg kan si hvor hun skal kjøre.»

Et annet tilfelle er et barnebarn som bekymret seg for en begynnende dement bestemor, og gjerne ville kunne sjekke hvor hun var. I helsevesenet er dette strengt regulert. Skjønner den begynnende demente bestemoren egentlig hva sporing innebærer når det brukes i en familiesammenheng? Og tenker vi over hvem som ellers kan følge med på hvor bestemor er når vi sporer henne?

«Hvis det er noe som skjer meg, da ...»

For noen barn representerte disse appene også en form for trygghet. Noen av de yngre barna var redde for å bli kidnappet og bli spist av store hunder om natten. Med denne frykten i mente syntes de det var trygt å ha lokasjonsapper eller smartklokker med sporing. Når de hadde disse appene, kunne mamma og pappa lett finne ut hvor de var (og hvor kidnapperne – eller hundene – hadde ført dem).

Også noen tenåringer ønsket at familien skulle bruke sporingsapper og måtte overbevise foreldrene om å bruke appene.

En tenåringsjente sa hun hadde aktivert stedsdeling på Snapchat for sin egen sikkerhet, og beskrev at «hvis det er noe som skjer meg, da, så er det alltid noen som vet hvor jeg er».

Men én av fedrene vi snakket med, poengterte at denne typen apper kanskje ikke nødvendigvis gjør barn tryggere. Som han sa: «Jeg tror det gir en falsk trygghet hvis vi lærer dem at på denne klokken her så kan jeg alltid se hvor du er. […] Jeg får jo ikke hjulpet dem hvis jeg ikke er der.»

Hvis foreldre og barn stoler for mye på sporingsapper, lærer da barn hva de skal gjøre i utrygge situasjoner?

Plattformene tjener på din bekymring

Spørsmålet blir da: Blir vi egentlig tryggere av disse appene, eller skapes opplevelsen av utrygghet av appene som jo tjener på å gjøre oss redde?

Selv om familiene som brukte disse appene, brukte dem for å vise omsorg for hverandre, er det viktig å huske på at appene er utviklet med økonomiske interesser for øye.

I reklamen for den utbredte overvåkingsappen Life360 er det tydelig at plattformen fremstiller seg selv som en løsning på usikkerhet og utrygghet. Plattformen har for eksempel et gullabonnement som både beskrives som «Perfekt for familier», og «Gullstandarden for trygghet i familien» som kan gi deg «ekstra ro i sjelen». En ro du vel å merke skal betale for.

Jo mer du betaler, desto tryggere er familien din, ifølge plattformens logikk.

Men det er ikke bare i kroner du betaler for å bruke disse plattformene, du betaler også i data. Det er gull verdt for plattformene at de får data om hvor foreldre, barn og besteforeldre beveger seg rundt. For hvis du bruker en app til å se hvor dine kjære er, så betyr det at også appen vet hvor de er og hvor de har vært – og denne informasjonen selges ofte videre.

Det er med andre ord en god deal for plattformene at du tror du trenger dem for å holde deg og familien din trygg.