Når hospitering stjeler overskriftene må vi ikke glemme de andre barna

Debatten om hospitering av stadig yngre barn har preget spaltene i Fædrelandsvennen den siste tiden. Diskusjonen har handlet mye om hvordan vi best tar vare på de som allerede er flinke.

Men midt i oppmerksomheten rundt talentene er det lett å glemme en annen gruppe barn, de som ikke blir regnet som best, de som kanskje ikke trener like ofte, og de som likevel har like stor rett til å være en del av fotballens fellesskap. Dette handler ikke bare om idrett, men også om hvordan vi bygger fellesskap, trivsel og helse i Kristiansand.

Barns rett til deltakelse er grunnlaget

Norges Idrettsforbund har fastsatt at alle barn har rett til å delta i konkurranser, og at alle skal gis like muligheter. Norges Fotballforbund følger opp med klare retningslinjer: I barnefotballen skal alle barn som møter opp til kamp få spille omtrent like mye. Det pekes også på at mangel på spilletid er en av hovedårsakene til at barn slutter i idretten.

Likevel vet vi at dette ikke alltid etterleves. Og det finnes dessverre tilfeller hvor barn kan oppleve å bli stående uten spilletid, og da mister vi noe av det viktigste idretten skal gi: mestring, tilhørighet og fellesskap, verdier som også er helt sentrale i folkehelsearbeidet.

Forskningen gir et annet bilde enn mange tror

Mange voksne tror at barn må starte tidlig, trene mye og vise dedikasjon for å lykkes. Flere studier viser imidlertid et annet bilde.

I en artikkel publisert i Clinical Journal of Sport Medicine fant Jayanthi og kolleger at barn som spesialiserer seg tidlig i én idrett, har høyere risiko for skader, utbrenthet og frafall. En oversikt i Sports Medicine peker på at de fleste toppidrettsutøvere faktisk spesialiserte seg senere, etter å ha drevet med flere idretter i barndommen.

En fersk studie fra University of California i 2025 viser til og med at profesjonelle spillere med fleridrettserfaring i ungdomsårene spilte flere kamper, hadde færre skader og oppnådde flere priser enn dem som spesialiserte seg tidlig.

Med andre ord: Det er ikke antall treningstimer som skaper varig idrettsglede, men variasjon, inkludering og muligheten til å delta. Dette er like mye et spørsmål om god folkehelse som om idrett.

Barn skal få være barn, også i akebakken

Barneidrettens formål er lek, inkludering og mestring. Derfor må barn få lov til å velge bursdag, hyttetur eller akebakken når snøen kommer, uten å bli straffet med tap av spilletid.

Frihet til å være barn er en verdi i seg selv, og det er samtidig et viktig grunnlag for gode oppvekstvilkår og livslang aktivitet. Når vi i stedet innfører en voksen logikk der oppmøte styrer retten til deltakelse, mister vi det viktigste: barnas lyst til å være med.

Et løfte vi skylder barna

Kristiansand kommune har satt seg tydelige mål: redusere sosiale forskjeller, skape gode oppvekstvilkår og bygge fellesskap gjennom inkluderende fritidsarenaer. Idrettslagene, og særlig fotballen, er noen av de viktigste møteplassene vi har.

Mange klubber lever allerede godt etter prinsippet flest mulig, lengst mulig, best mulig. Men så lenge barn fortsatt opplever å bli holdt utenfor, har vi en vei å gå.

En inkluderende barnefotball, der alle får delta, er i praksis et folkehelsetiltak. Den bygger mestring, vennskap og tilhørighet, og legger grunnlaget for livslang aktivitet.

Fotballen i Norge, og i Kristiansand, har en unik mulighet til å være en møteplass som styrker både barns utvikling og folkehelsen. Men da må vi gjøre ordene om til praksis, overalt.

Barnefotballen er barnas arena. Den handler ikke om trenernes resultater eller foreldrenes prestisje. Den handler om glede, mestring og fellesskap. Og det er selve fundamentet for god folkehelse.

Åpen

Åpen