Når ingen roper «mamma»

En dag for ganske nøyaktig fem år siden stod jeg på balkongen hos svigerforeldrene mine og nøt maisolen i ansiktet. På veien nedenfor løp en jente på kanskje fem etter moren sin. «Mamma», ropte hun, «mamma, vent!»

Moren stanset og lot datteren gripe hånden hennes. Og jeg satte meg på nærmeste stol og begynte å gråte. På det tidspunktet hadde vi vært gjennom fire IVF-forsøk. Alle fylt av håp, et håp som hver gang hadde blitt ødelagt av synet av det tomme, hvite feltet på en negativ graviditetstest. Ingenting er så kritthvitt som det feltet der du lengter etter å se en strek.

Alle som har trengt medisinsk hjelp for å oppfylle ønsket om å få barn, vet at det er å åpne døren til en stor og ukjent verden. Plutselig finner du ut hvor mange barn i omgangskretsen som har blitt til på samme måte. Plutselig hører du de andre historiene, om tårer og søvnløshet, sprøyter i magen og skjærende smertefulle egguttak.

Det som forundrer meg, er hvor liten plass disse menneskene har i fertilitetsdebatten som stadig ruller over landet. Den handler i overveldende stor grad om hvordan «vi», det vil si regjeringen, kongeriket, institusjonene, skal få folk til å velge å få flere barn, så velferdsstaten kan bestå litt til. Hvordan skal man overtale unge folk til å få barn? Hvordan skal man overtale de som har to fra før til å få det tredje?

De som sjelden nevnes, er de som prøver alt de kan. Som drømmer og lengter og gråter. Som blir oppblåste og humørsyke av alle hormonene, som har vanskelige samtaler med partneren om hvor mange flere IVF-forsøk til man kan ta seg råd til. Dette er ikke folk staten trenger å overtale til å få barn. Du finner ingen mer helhjertede støttespillere i prosjektet «få opp antall barnefødsler». Men får de nok hjelp?

Per i dag kan du få hjelp fra staten til tre IVF-forsøk hvis du og samboeren eller ektefellen din har hatt ubeskyttet sex i ett år uten at det har resultert i en graviditet. Du må også innfri visse medisinske og psykososiale krav, og ikke være for gammel.

Etter boken skal utredningen ikke ta mer enn 26 uker, og deretter kan det fort gå et par måneder før selve behandlingen starter.

Allerede her er det en utfordring. Hvis du er kvinne og over 35, kan alderen din være en vesentlig grunn til at du har fertilitetsproblemer. Og det kan gå fort nedover. Hvis du har forsøkt å få barn på den vanlige måten i ett år, og så skal bruke et halvt års tid på å utredes, og så skal vente et par måneder på behandlingsstart, kan du ha brukt opp mye av din fruktbare tid på å prøve og vente.

Det er hvis fristen på 26 uker overholdes, noe det ikke er alle tilbyderne som klarer. I tillegg kan du legge til at presset på helseforetakene øker ettersom etterspørselen etter assistert befruktning øker. Dette skyldes delvis at likekjønnede kvinnelige par etter 2009 også kunne søke om behandling, og enslige kvinner etter 2020. Dalende sædkvalitet i befolkningen, og det at kvinner blir stadig mer voksne før de prøver å få barn, gjør også at stadig flere trenger hjelp enn før.

Rent økonomisk er det gode grunner til at det er lagt opp slik. Staten kan hjelpe deg med å få barn, men den vil aller helst at du får det til på egen hånd. For assistert befruktning er både dyrt og ineffektivt. Det er rett og slett ikke så lett for selv det mest sofistikerte laboratorium å etterligne kvinnekroppen, og prosessene som skjer der.

I løpet av året som må gå før man kan søke om behandling, er det mange som blir gravide naturlig og glir ut av køen, til alles glede. Det vil si, alle så nær som de som ikke får det til, og venter og venter mens fertiliteten synker. Som jeg.

Mange av disse vil ikke lykkes etter sine tre offentlig betalte IVF-forsøk. Da må de ut på det private markedet, der norske og utenlandske tilbydere slåss om dem. Da kommer den grusomme surfingen, fra den ene nettsiden etter den andre, de som roper til deg fra Spania, fra Latvia, fra Tsjekkia. Alle de internasjonale klinikkene har bilder av babyer på forsiden, som ler mot deg eller sover fredfullt. Alle sier at dette kan bli ditt. Bare kom til oss med sparepengene dine.

For det tikker fort til godt over hundre tusen, og fort til flere hundre tusen, for den som må ut i dette landskapet. Det er summer som merkes godt i de aller fleste økonomier.

Vi hadde heldigvis råd til å gå til det private. Men jeg har mange ganger tenkt på hvor brutalt det er at et så fundamentalt behov til syvende og sist avgjøres av privatøkonomi. For de hundre tusen, eller mer, sikrer deg jo ikke barn. De gir deg bare en mulighet til, eller tre. Hvor mye klarer du å skrape sammen, hvor stort lån tør du å ta opp, for å holde håpet levende?

Men når jeg spør norske leger om ikke IVF-behandling burde vært lettere tilgjengelig, om man ikke burde fått hjelp raskere, eller fått flere forsøk, stiller de seg tvilende. Selv om 5 prosent av norske barn nå fødes etter assistert befruktning, er prosessen så dyr og suksessraten såpass lav at det ikke er grunn til å tro at det vil ha stor påvirkning på de fallende fødselstallene.

En av de jeg snakket med var også bekymret for at vissheten om at tilbudet finnes vil være en sovepute. Denne legen mente at det allerede er altfor stor tiltro til teknologien der ute, og at mange ikke vet hvor usikker fertilitetsbehandlingen er. Jo færre som tenker «vi kan vente i et par år til, staten fikser det for oss hvis vi får problemer», jo bedre.

Da, mente legen, er det bedre å sette en støkk i folk litt før. Minne kvinner som vil ha barn om at de må slutte med hormonell prevensjon i god tid før fertiliteten begynner å dumpe nedover trappetrinnene.

En annen påpekte at økt satsing på assistert befruktning ville være det beste for enkeltpersonene der ute, for menn og kvinner som ønsker seg familie, men at det ikke er det som monner hvis målet er å få fødselstallene opp. Til det får staten rett og slett for lite igjen for pengene. Og dermed må man vurdere ressursene til fertilitetsbehandling opp mot ressursene som trengs desperat i andre hjørner av helsevesenet, som bedre fødselsomsorg.

Det er ikke slik at det ikke satses. Så sent som i fjor sommer flyttet Reproduksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus til flunkende nye lokaler, med oppdatert utstyr. De kan ta imot flere pasienter enn før, og korte ned på køene. Men alle som jobber i helsevesenet vet at kampen om ressurser bare kommer til å bli hardere i årene og tiårene fremover.

Den store forandringen i fertilitetsbehandlingen i Norge de siste årene, er floraen av private klinikker som har dukket opp. Det er et stort gode for pasienter som ikke våger å vente på det offentlige, eller som ikke lykkes der. En skulle jo også tro at det åpnet for samarbeid og synergieffekter som ville komme alle til gode. Men slik er det ikke, og her synes det å være rom for forbedring.

Skepsisen mellom de offentlige og de private behandlingsstedene i Norge er nemlig betydelig. Fra det private får man ofte høre at det offentlige er for langsomme, for gammeldagse, for lite individuelt orientert i tilnærmingen. I det offentlige skjærer man tenner over at de private tilbyderne stjeler medarbeiderne deres. Der opplever de at det offentlige utdanner og trener opp spesialister, for at de så forsvinner til det private der ekspertisen deres selges til kunder som kan betale.

Noen steder avlaster de private klinikkene det offentlige med blant annet utredning. Men stemningen er jevnt over ikke god. Og dermed går Norge antagelig glipp av noen samarbeid som kunne kortet ned køene og hjulpet flere av de lengtende menneskene der ute.

Det som det imidlertid synes å være bred enighet om, er at veien å gå, ikke er å godkjenne stadig flere klinikker. Flere stiller spørsmål om ikke markedet er ved metningspunktet sånn omtrent nå.

Dersom det blir for mange tilbydere, kan kampen om kundene hardne til, og behandlingsstedene kan komme til å overby hverandre med tilleggsbehandlinger som ikke nødvendigvis har noen effekt. Og hvis du står der etter flere mislykkede forsøk og med et håp som ebber ut, tør du egentlig å si nei til en test eller en prosedyre som kanskje, muligens, kan hjelpe? Kall dem kunder eller pasienter, de er svært sårbare og lette å overtale.

Dette vet jeg, i parentes bemerket, en del om. Tiden da det ene mislykkede forsøket avløste det andre, er uten tvil den tøffeste perioden i livet mitt. Fysisk og følelsesmessig. Det gjorde det for øvrig ikke enklere å høre snakket om alle kvinnene som liksom prioriterte karriere foran det å få familie. Mens det kanskje oftere dreier seg om at kjæresten du hadde lyst til å få familie med, bare ikke var der før du var godt voksen.

Men der var vi altså. Og ymse alternative behandlinger, som jeg ikke egentlig trodde på, stod for meg som noe jeg kanskje burde prøve. For om det kunne gjøre det en anelse mer sannsynlig at vi ville lykkes, syntes det å være verd det.

Denne fortvilelsen kan, naturligvis, utnyttes. Det er i alles interesse å passe på at det skjer i så liten grad som mulig.

Problemet er nemlig ikke mangelen på klinikker, men mangelen på personale. Når gruppen med potensielle pasienter vokser, kriges det om spesialistene. En mulig fremgangsmåte for helsepolitikerne kan være å holde igjen på antallet behandlingssteder som kan starte opp, men stimulere til å få flere fertilitetsleger og embryologer.

Slik kan staten også, faktisk, kjøpe seg noe av det de trenger. Barn. Det er ikke der de får mest igjen for pengene. Men det er en investering i ren, pur glede for de som, ofte etter mange, lange år, får familien sin.

Vi lyktes til slutt, ved en av de private klinikkene i Norge. Nå finnes det noen som roper «mamma» til meg, hver dag. I fryd over å bli hentet i barnehagen, i raseri, i frustrasjon, i glede over å ha fått til noe. Akkurat hvor mange sjetonger staten bør plassere på en som meg, kan ikke jeg si. Men at det legges så godt som mulig til rette for at flere får ta del i den makeløse gleden, det må man kunne håpe på.