Når kommunene kutter, betaler pårørende prisen

DEBATT: I Stavanger, en by som mener de har levert omsorgstjenester som innehar en gullstandard, forberedes det nå på en hverdag der vi må nøye oss med tjenester som er «gode nok». Men hva betyr egentlig «gode nok», og for hvem?

Når pårørende går tom, faller systemet. Derfor må vi styrke, ikke kutte i tilbudet til pårørende, skriver Ingvil Aarrestad Godeset (t.v.) og Anne Torill Brimsø. Foto: Kristin Lyse

Når sykehjem legges ned samtidig som behovet øker, og eldre må bo lenger hjemme til tross for sykdom, får det konsekvenser langt utover budsjettallene. For hvert tilbud som bygges ned, er det noen andre som må fylle tomrommet. Gang på gang er det pårørende som står igjen med mer ansvar og flere bekymringer.

En pasient kan bli til to

Pårørende stiller opp, av kjærlighet, pliktfølelse og ansvar. Men kjærlighet er ikke en ressurs kommunen kan budsjettere med. Bak hvert kutt finnes det mennesker som må løpe fortere, ta fri fra jobb, bære mer bekymring og sove mindre. Når pårørende blir utslitt og selv sykemeldes, har vi ikke bare en pasient, men to.

Når pårørende blir overbelastet, er det fastlegene som ser konsekvensene først. Det blir flere legetimer, sykemeldinger og helseplager som kunne vært forebygget med støtte tidligere i løpet.

Dette kan umulig være god økonomi. Kommunen sparer kanskje noen millioner på kort sikt, men kostnaden flyttes bare til Nav, fastlegene, arbeidsplassene og familiene.

Usynlig verdiskaping

I et vanlig marked er sammenhengen enkel: når etterspørselen øker, vokser tilbudet. Når behovet synker, forsvinner det. Men i pårørendefeltet bryter denne logikken sammen.

Aldri før har flere stått i krevende pårørenderoller. Samtidig ser vi at fagmiljøer og organisasjoner som støtter pårørende, står i fare for å måtte legge ned.

Et paradoks: Behovet øker, men tilbudet forvitrer.

Grunnen er enkel: det er ikke pårørende selv som kan «etterspørre» og betale for hjelpen de trenger, de er avhengige av at det offentlige bevilger penger til de som har kunnskap innen pårørendefeltet. Derfor svikter ikke menneskene, men systemet rundt dem.

Å støtte pårørende handler ikke om luksus, men om forebygging, folkehelse og samfunnsøkonomi. Når pårørende får støtte, reduseres risikoen for utbrenthet, sykefravær og behov for egne helse- og omsorgstjenester. Når de ikke får det, rammer konsekvensene hele velferdssystemet.

En felles omsorgskjede

Derfor er det ekstra alvorlig at Pårørendesenteret i Stavanger, som i flere tiår har bygget opp viktig kompetanse på støtte til pårørende, nå står i fare for å miste sin statlige finansiering. Hva Stavanger kommune vil bevilge, er ennå uklart. Når behovet aldri har vært større, blir tilbudet mindre. For de fleste gir ikke dette mening.

Kommunene, eller andre med kunnskap innen feltet, må utvikle tjenester som ikke bare effektiviserer, men som faktisk forebygger utmattelse og sykefravær, også blant pårørende.

For når pårørende svikter, faller systemet. Når systemet svikter, må pårørende bære mer, med den risikoen det innebærer. Det er på tide at vi innser at dette ikke er to adskilte verdener, men en felles omsorgskjede. Og den må vi styrke, ikke kutte i.

Å investere i pårørende er ikke luksus. Det er klok økonomi.