Når mange hundre millioner skal spares, nytter det neppe nok å be om kreative kutt

AFTENBLADET MENER: Det er ikke lett å være politiker når man må kutte i tjenester. Men det hjelper litt å ha et formannskap å gjemme seg i.

Foto: Anders Minge

Stavanger kommune må kutte 500 millioner kroner av sine utgifter. I tillegg har kommunens mange virksomheter til nå i år brukt 450 millioner kroner for mye. Det nærmer seg altså en milliard som skal skrelles bort fra utgiftssiden.

I juni vedtok derfor flertalletflertalletHøyre, Venstre, Sp, KrF, Pensjonistpartiet og Fremskrittspartiet at alle virksomheter skal kutte 1,5 prosent av budsjettet. Skoler, barnehager, sykehjem, svømmehaller og hjemmetjenester. Hvordan de skulle kutte, overlot de til dem som sitter med den daglige driften. Altså de ansatte i administrasjonen.

De har blant annet kuttet i renholdet på skoler og barnehager. Det skal ikke lenger vaskes hver dag. Så kom komlekuttet. I eldreomsorgen. De må spare penger av matbudsjettet.

Det gikk ikke. Ikke ta maten, minnene og næringen fra de aller eldste blant oss. Politikerne i formannskapet orket ikke den tanken. Der ble det gjort helt klart at dette går ikke, de der ute må finne noe annet å kutte i. Eller «virksomhetene må være mer kreative», som det heter på ordførerspråket.

Men de folkevalgte hadde jo selv overlatt kuttingen til virksomhetene. De kunne stått ved det, sagt at «her har vi gitt de som kjenner budsjettene best, tillit til å kutte. Hvis de kutter i komler, så er nok det nødvendig.» Eller de kunne latt være å overlate det til virksomhetene. De kunne lagt noen føringer, prioritert, vernet komler og sørget for at dotter blir vasket bort hver dag i alle barnehager. Men de gjorde jo ikke det.

Og når mange hundre millioner skal spares, så nytter det neppe nok å be om kreative kutt. Det er på linje med å be folk jobbe smartere. Det hjelper litt. Men ikke nok.

Og det er klart at kuttet i eiendomsskatten samtidig blir stående som et gapende sår. Det var 175 millioner i inntekter for kommunen, det, hvert eneste år. Det hadde jo monnet.

Vi er godt vant. Vi kommer til å reagere når neste barnehage ryker, selv om det er fordi det ikke er nok barn til å fylle dem. Vi kommer ikke til å like det når svømmebassengene på skoler som har det, blir stengt. Eller når det blir færre plasser på sykehjemmene.

Men i Stavanger kan kuttene i tjenester altså skyves fram og tilbake mellom politikere og administrasjon. Politikerne kan holde på med å si «kutt 1,5 prosent» til administrasjonen, for så å si «nei, men ikke kutt der! Kutt et annet sted!» når komler og støvdotter fyker. Hadde vi hatt byråd i Stavanger, ikke formannskap, måtte politikerne selv stått ansvarlige. Det ville vært den politisk valgte byråden for komler som måtte ta ansvar, stå for kuttene, finne andre kutt, eller gå.

Vi hadde ikke sluppet unna kuttene. Men vi hadde kanskje sluppet unna omkampene og pingpongen fram og tilbake.