Når mediekritikk blir autoritær strategi

Kritikken av de såkalte hovedstrømsmediene har fått en ny omdreining etter at journalisten Michael Prescott, tidligere ekstern rådgiver for BBCs komité for redaksjonelle standarder, hevdet at BBC har vist alvorlige og systemiske skjevheter i dekningen av en rekke saksområder.

Som kjønnsidentitet, Gaza-krigen, rasisme og problematiske sider ved Storbritannias historie.

Men det er igjen Donald Trump som er episenteret for rabalderet. Prescott viste til hvordan Trump ble fremstilt i dokumentarprogrammet Panorama, et av BBCs flaggskip.

Her ble det vist en redigert versjon av Donald Trumps tale fra 6. januar 2021, hvor klipp ble slått sammen slik at det ga inntrykk av at Trump bokstavelig talt oppfordret til å angripe Kongressen.

Dette var åpenbart sterkt kritikkverdig av BBC.

Prescotts notat har ført til at BBC-sjefen selv, samt sjefen for BBCs nyhetsavdeling, har trukket seg. Donald Trump har nærmest oppskriftsmessig varslet om et massivt søksmål mot BBC, for å ha spredt løgner.

Ironisk nok.

Med de siste stormkastene mot BBC er det lett å få inntrykk av at BBC har lav tillit i befolkningen, men det er ikke tilfellet.

75 prosent av britene ser ukentlig på BBC og nyhetsavdelingen scorer høyere enn alle andre nyhetsredaksjoner.

Moderate The Economist skrev på lederplass at selv om det finnes «noe hold i kritikken om en kulturell skjevhet», er de på ingen måte «korrupte», slik andre erklærer. De er «ofte mer balanserte enn andre europeiske allmennkringkastere», skriver The Economist.

De avviser fullstendig det de mener er krav som i praksis betyr å nedlegge BBC, men peker samtidig på at «misnøyen er størst blant høyreorienterte, noe som er problematisk når alle må betale for BBC».

Tidsskriftet argumenterer for at BBC må reformeres og spisses, slik at organisasjonen blir mindre byråkratisk og bedre rustet til å levere uavhengig journalistikk i et raskt skiftende medielandskap.

Kulturminister Lisa Nandy fra Labour har også tatt noe av kritikken på alvor.

Hun understreker at BBCs høye standarder må ivaretas, men minner om at det er en grunnleggende forskjell mellom legitim bekymring og et vedvarende angrep på selve institusjonen.

Forskjellen mellom legitim mediekritikk og politisk demagogi er vesentlig, og det er nettopp dette som er temaet for denne artikkelen.

Etter mitt syn handler kritikk som kommer fra ytre høyre ofte ikke om et ønske om større balanse; målet er ikke å fjerne en påstått slagside, men å erstatte den med en annen.

Denne dynamikken kjenner vi igjen fra en rekke land.

Mye av misnøyen mot etablerte medier bunner i påstander om ulik behandling. Et godt eksempel kommer fra Prescott selv, som i sitt notat hevdet at en kritisk dokumentar om Trump burde ha vært balansert med en like kritisk dokumentar om Kamala Harris.

Det er et krav vi må håpe at BBC og andre seriøse redaksjoner ikke tar til følge.

Å etterkomme det ville være et alvorlig eksempel på falsk balanse og et brudd med grunnleggende profesjonelle prinsipper – en journalistikk der bothsideism blir normen, av frykt for kritikk eller politiske sanksjoner.

«Likebehandlerne» vil ha søkelys på ting Trump gjør som er bra, som om det er en slags normalitet og likevekt vi snakker om.

Men ethvert journalistisk nyhetsøye forstår, med mindre man er fullstendig ideologisk drevet, at det amerikanske og transatlantiske dramaet som utspiller seg i all hovedsak handler om konsekvensene av et Trump-regime som gjennom sine ekstreme handlinger og grunnleggende løgnaktighet setter verdenssamfunnet på tå hev hver eneste dag.

Medier i demokratiske land kan heller ikke stille seg helt nøytrale i spørsmål om demokratiets overlevelse.

Historikeren Timothy Snyder har beskrevet bothsidesism som selvmord for demokratiet.

Hvis journalister sier «det finnes to sider av alt, og jeg skal finne meg en plass midt imellom» vil du alltid gi et fortrinn til dem som ønsker å styrte systemet:

«I trykte medier vokste Trump gjennom doktrinen om bothsidesism: Uansett hvor ille handlingene hans var, måtte motstanderen fremstilles som omtrent like dårlig. Dette gjorde det mulig for ham å fremstå som grusom og normal på samme tid.»

Noen ser på angrepene på BBC som ledd i en kampanje. Kan det stemme?

Britiske (nasjonal) konservative har i årevis vært ute etter skalpen til BBC. Kritikken har ofte handlet om påstått venstrevridning i nyhetsdekningen, særlig i spørsmål som EU, innvandring og økonomi. De har selvsagt ikke vært vonde å be i denne omgangen heller.

Det som kommer frem i Prescotts notat blir kritisert fra flere hold, med klare antydninger om at angrepet på BBC er mer eller mindre koordinert.

I den kjente podkasten The Rest Is Politics slutter Alastair Campbell seg delvis til «fortellingen» om «at det har vært et høyreorientert, svært organisert og svært godt finansiert forsøk på å undergrave BBC. Den andre fortellingen er at BBC er håpløst «woke» og venstreorientert. Jeg kjøper det bare ikke.»

I konservative The Spectator skriver historikeren Anthony Seldon at britene bør være stolte av BBC, «det mest betrodde mediehuset i USA, som andre steder», selv om et «et mindretall ansatte med partiske synspunkter og svake profesjonelle standarder» har skuffet.

«Men den endeløse hamringen fra elementer på høyresiden setter BBCs fremtid og globale omdømme i fare», skriver Seldom, og legger til at «BBC, som Downing Street, embetsverket og strafferettssystemet, er modent for smart reform – ikke for å bli kastet på skraphaugen.»

Det mest slående ved kritikken mot Prescott er ikke fraværet av legitime innvendinger mot BBC, men at notatet hans er preget av konspiratoriske anslag og anekdotisk argumentasjon.

Samtidig fremmer han et ideologisk og kulturelt syn på samfunn og politikk som ingen medieorganisasjon med ambisjon om balanse og seriøsitet kan forventes å etterleve, mener kritikere.

«Prescott-notatet stryker på upartiskhetstesten», skriver kommentatoren (ingen venstreradikal) David Aaronovitch:

«Dokumentet som står sentralt i BBCs krise, er urimelig selektivt og overser det meste av institusjonens produksjon ... Ironisk nok fikk Prescotts brev meg ikke til å bekymre meg for BBCs journalistikk, men for hvordan forutinntattheten til «uavhengige rådgivere» hadde fått så stor innflytelse på redaksjonelle diskusjoner.»

Kjernen i Prescotts kritikk av dekning av transpersoner er ifølge Aaronovitch at «de er «kapret» av en kjønnsideologi, hvis mektige tilhengere i BBC har undertrykt alternative synspunkter – og fortsatt gjør det.

Aaronovitch mener kritikken fra Prescott bygger på en åpenbar overdrivelse av et i og for seg reelt fenomen, men at han er altfor sent ute.

Mange yngre journalister, påvirket av universitetsmiljøer, tok kjønnsidentitetspolitikk for gitt. Det har derfor krevd arbeid å gjeninnføre en mer kritisk tilnærming, mener han.

«Likevel har BBC levert viktig og kritisk journalistikk om temaet, blant annet avsløringene om Tavistock-klinikken ... Prescott hevder uten bevis at slik journalistikk ikke ville blitt laget i dag ... Etter mitt syn er det mer, ikke mindre sannsynlig.»

Aaronovitch stusser også over Prescott bruker gruppe historikere kalt History Reclaimed som sannhetsvitne for at BBC hadde produsert «en altfor forenklet og forvrengt fremstilling av britisk kolonialisme, slavehandel og dens arv» (sitat Prescott).

Prescott hadde bedt om et møte mellom BBC og History Reclaim, men ingen tok ham på alvor.

Hva er History Reclaimed? Ifølge Prescott er de «en gruppe anerkjente historikere, hovedsakelig seniorstillinger ved Oxford og Cambridge.» Ifølge Aaronovitch er gruppens erklærte mål er å redde imperiets og kolonialismens omdømme fra den fordømmelsen de mener det har blitt utsatt for.

På nettstedet deres finner man omtale av Nigel Biggars «Slavery and the Tyranny of Imaginary GuiltW og arbeider av professor Bruce Gilley fra Portland State University (og forfatter av WThe Case for Colonialism og The German Colonial Achievement and Its AftermathW).

Medlemmene inkluderer flere medarbeidere fra det nykonservative Legatum Institute (nå Prosperity Institute), oppstått på rester av Revolutionary Communist Party og Brexit Party (nå Reform UK).

«Hvorfor Prescott ikke nevner noe av dette, er uklart, skriver Aaronovitch: «Gode journalister i BBC vil ha vanskelig for å akseptere kritikk fra noen som utelater viktig informasjon eller ikke har gjort grunnleggende research»,

Men det er andre krefter i sving her også.

La oss først se på det som kan kalles for det postfaktuelle narrativ: I denne forestillingsverdenen finner vi det MAGA eksplisitt kaller for dypstaten: Ingen institusjoner er uavhengige. Det er en bløff.

Å så tvil om medienes integritet har hele veien vært en av hjørnesteinene i fortellingen om skjult venstreradikal makt, eller kulturmarxisme om du vil.

Alt handler om å mistenkeliggjøre mediene, som fiender av folket. Derfor kan vi like godt overta dem og politisere dem. Det finnes ingen egentlig sannhet, bare spinn.

Når ytre høyre-aktivister snakker om bias, og at de ønsker likebehandling, er det en avledningsmanøver.

Det handler egentlig om makt og kontroll over fortellingen.

Mediene på sitt beste fungerer som en demokratisk kontrollinstans. De ettergår makthavere og avdekker feilinformasjon. Ytre høyre-bevegelser ser ofte disse institusjonene som del av et «etablissement» som motarbeider dem.

Ved å stemple medier som «løgnere» eller «folkefiender», forsøker de å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder.

Der autoritære bevegelser kommer til makt, er frie medier noe av det første som settes under hardt politisk og økonomisk press. For et par tiår siden kunne vi i vår del av verden sette denne kunnskapen på kontoen for historie.

I dag ser det annerledes ut. Ungarn, Polen under PiS, Tyrkia og ikke minst Russland, er eksempler der frie medier enten har forsvunnet eller blitt påført enorme skader.

I USA er MAGA-felttoget i full sving mot mediene.

Nigel Farage, leder i Reform UK. Foto: JUSTIN TALLIS / AFP / NTB

Landskapet britene befinner seg i nå, er et land der Reform, det høyreradikale partiet til Nigel Farage, i skrivende stund er det største partiet på meningsmålingene.

Det er ikke utenkelig at de kan innta regjeringskontorene etter neste valg.

Farage er naturligvis i fyr og flamme og høyt og lavt i mediene og langer ut mot BBC. Han mener de er «infisert av institusjonell venstreradikalisme», og at BBC må slankes til en skygge av seg selv.

At Trump er rasende på BBC kan ikke Farage få gjentatt mange nok ganger.

Den samme Farage var aktiv i Trump-kampanjen og «elsket hvert eneste ord» av det JD Vance sa i sin tale i München. Farage beskrev også talen som et tegn på en politisk revolusjon som har startet i USA, og som nå vil «feie gjennom resten av Europa».

I talen tordnet Vance mot europeiske ledere for å bruke «sovjet-lignende» begreper som «desinformasjon» og «desinformasjon» for å kneble alternative synspunkter og hevdet at «ytringsfriheten er på vikende front i hele Europa.»

Og problemene stopper ikke ved Storbritannias grenser. Nesten alle høyreradikale partier, som AfD og Nasjonal Samling, spiller på den samme trompeten: Mediene lyver og er statsmaktens politisk korrekte håndlangere.

Selvsagt er det et skandaløst selvmål og en forfalskning av BBC å kryssklippe Trump. Det er i tillegg helt unødvendig, for det er mer enn nok sannheter å ta av.

Man skal ikke gi andre skylden for egne feil, men det er heller ikke til å komme utenom at BBC-sakens effekter samtidig fungerer som en slags red herring, et grep som avleder oppmerksomheten fra det egentlige hovedpoenget.

Avledning er en velkjent og svært effektiv manøver: Man finner en feil, stor eller liten, i et ellers omfattende resonnement og løfter den opp som hele hovedsaken.

Når feilen i tillegg er alvorlig og lett å få øye på, blir det nesten umulig for den som gjorde den å forsvare seg – uansett hvor god forklaringen måtte være.

Deretter følger et systematisk avslag på enhver beklagelse, supplert med mistenkeliggjøring av motivene bak feilen.

Som taktikk fungerer dette opplagt godt, nettopp fordi en alvorlig feil kan overskygge alt annet.

Selv om Trump ikke direkte oppfordret til vold på Capitol Hill, var talen hans ekstremt inflammatorisk og han brukte ordet fight minst 20 ganger: «If you don’t fight like hell, you’re not going to have a country anymore.»

Den siste tiden har nesten alt handlet om BBCs feil og mangler og mye mindre om hva Panorama-dokumentaren faktisk handlet om, nemlig et storstilt angrep i hjertet av det amerikanske demokratiet, oppildnet av en president som ikke anerkjenner demokratiske valg og som lyver på daglig basis.

Det viser at det er ekstra viktig i slike tider at de store mediene er gode, altså at de unngår slike blemmer. Ellers gir de lissepasninger til de som vet å utnytte dem.

Og BBC var altså den første som blunket.

Andelen mennesker som tror på «alternative fakta» er dramatisk stigende, fordi de har hørt dem mange ganger.

Trump har erklært krig mot kritiske medier («fake media», «enemies of the people»), og bruker nå alle midler han har til rådighet, institusjonelle, økonomiske, som demagogiske, for å gjøre tilværelsen vanskelig for dem.

Washington Post har allerede begynt å innordne seg for ikke å komme på kant med Trump. CBS og ABC er blitt ofre for Trumps lawfare, og har langt på vei innordnet seg.

De store tech-gigantene legger seg på rygg for Donald Trump og åpner plattformene for fri flyt av aktiv og planlagt desinformasjon, helt etter Bannons dreiebok.

De er nå å finne rundt Trumps bord der de hyller ham på måter han måtte forvente. Delegitimering av såkalte «mainstream-medier» er en av ytre høyres mest sentrale strategier.

Det er i seg selv interessant at begreper som mainstream media har blitt allment akseptert – også av de store mediene – til tross for at selve hensikten med uttrykket er å etablere en populistisk motsetning mellom «elitestyrt informasjon» og det som angivelig egentlig foregår.

Sistnevnte hevdes gjerne bare å være tilgjengelig gjennom «alternative medier», og, ikke minst, i det store menasjeriet av ulike, uredigerte digitale plattformer, der usannheter og demagogi ofte står i kø.

I det alternative medieøkosystemet er angrep på etablerte medier ofte en ren forretningsmodell.

I disse alternative mediene står dyrkingen av denne motsetningen ofte helt sentralt.

Den presenteres gjerne som legitim mediekritikk eller som kamp for ytringsfrihet, men fungerer i praksis som et narrativ der «folket» settes opp mot et påstått liberalt eller venstreorientert hegemoni.

Innenfor denne fortellingen fremstilles etablerte medier som bærere av politisk korrekte løgner, mens alternative aktører hevder å avsløre sannheten som makten forsøker å skjule.

Seriøse medier er avhengige av tillit. Den tilliten kan tape seg om de ikke forholder seg til sannheten, eller om de opptrer på måter som kan betraktes som partisk.

Derfor er mediekritikk viktig.

Samtidig er det noen aktører som virker interessert i å spre mest mulig mistillit mot de etablerte mediene. Det er det siste som kan gjøre angrep mot mediene spesielt giftig – og farlig.

Etablerte medier havner stadig i en defensiv posisjon, der mye tid på å forsvare sin egen troverdighet heller kunne brukes på å utføre sitt samfunnsoppdrag: Å drive kritisk, undersøkende journalistikk. Å forsvare demokratiet.

Samtidig står ytre høyres «mediekritikere» klare til å utnytte enhver svakhet eller feiltrinn. Denne dynamikken gjør at mediene i praksis noen ganger blir sin egen fiende.

De forsterker forestillingen om at de har noe å skjule, noe som igjen øker effekten av kritikken som rettes mot dem.

Slik oppstår en selvforsterkende sirkel der ikke bare mediekritikken virker, men også blir aktivt «weaponized» – brukt strategisk for å underminere tillit, svekke institusjoner og vinne politisk terreng.

Spørsmålet er om vi for alvor bør ta med oss den bekymringen inn i den norske mediedebatten.

Tidligere Frp-partieier Carl I. Hagen i 2007 i hjertet av det han kalte «ARK». Foto: Trond Solberg / VG

For den som følger litt med i sosiale medier, er det åpenbart at raseriet mot NRK er utbredt i mindre kretser. Det fikk et tydelig oppsving etter BBC-skandalen.

De fleste husker Carl I. Hagens mange utfall mot «ARK». Det er lenge siden Hagen preget nyhetsbildet. Det er andre og mørkere tider nå.

Debattene om en venstredreining blant journalister og at dette gjenspeiler seg i vinklinger og temavalg, har rullet og gått i mange år, og bekymringene kan også begrunnes med statistikk og meningsmålinger.

Jeg deler noen ganger denne oppfatningen selv. I Civita er det flere som har skrevet fornuftig, veloverveid mediekritikk. Uten en åpen og velfundert mediekritikk vil dessuten mediene stivne i selvgodhet og bli late.

Men det er viktig med noen grensedragninger. Det er forskjell på mediekritikk og det Sigbjørn Hølmebakk omtalte som brønnpissing.

Dessuten gjelder, her som ofte ellers, en av ideologienes jernlover:

På ytterkantene finnes ofte en forestilling om egne posisjoner som det sanne normalpunktet. Når man oppfatter eget ståsted som rasjonelt og klarsynt, blir alle andre posisjoner sett som avvik eller kontroversielt.

Radikale stemmer kan for eksempel oppfatte kritisk undersøkende journalistikk som radikal og løgnaktig fordi den utfordrer deres verdensbilde.

Bjørgulv Braanen skriver i en kommentar i Klassekampen at det han omtaler som den norske ytre høyresiden har forsterket kritikken av NRK etter BBC-saken, og viser til podkastverten Ole Asbjørn Ness og andre i hans liga, som han mener uttrykker sterkt raseri mot kringkasteren.

Aggressiviteten i dette miljøet kjennetegnes av innbitt motstand mot muslimer, sterk støtte til Israels politikk, og en fiendtlighet mot NRK, mener han.

Braanen påpeker at å svekke NRK som et samlende, tillitsbasert medium er logisk for det han mener er den trumpistiske høyresiden, siden fragmenteringen av landsdekkende medier tidligere har bidratt til Trumps politiske suksess.

Utfordringen med grensedragninger er at fenomenet «skyld ved besmittelse» også er et problem. Grensene er diffuse, men min påstand er likevel at en del grenser er mer synlige i dag enn for ti år siden.

Det er ikke sikkert at stadig og overdreven kritikk mot de etablerte mediene alltid tjener en god sak.

Det kan også bidra til å høvle ned tilliten til dem, lag for lag, og det i diffust landskap der fornuften møter strategiske ytre-høyre- interesser.

Innvendingene kan være at det ikke er kritikernes ansvar, men medienes eget, og at de selv må sørge for å gjøre seg fortjent til den tilliten de er avhengige av, for eksempel ved ikke å være partiske eller komme med usannheter og unøyaktigheter.

Altså hviler det et ansvar på de etablerte mediene. De kan ikke sette opp et skjold og rope «Trump», hver gang noen kritiserer dem.

Tiden vi lever i, er en skjebnetid for demokratisk beredskap, til og med overlevelse noen steder.

Den norske debatten har etter hvert fått små anstrøk av dette dramaet, selv om det norske demokratiet med alle sine fortrinn står fjellstøtt.

Forleden publiserte Minerva en tekst skrevet av redaktør Nils August Andresen og min egen kollega Skjalg Stokke Hougen.

Den handlet om den dypt bekymringsfulle remigrasjonspolitikken som ytre høyre i Europa nå foreslår. Det er ikke tema i denne teksten, men det er verdt å merke seg at forfatterne understreket hvor viktig det er å markere avstand til radikale, illiberale løsninger i saker som overlapper ens eget syn:

«Vi som mener vi trenger en strengere innvandringspolitikk, må også si fra når politiske krefter med en helt annen agenda forsøker å kuppe debatten», skriver de, uthevet i ingressen.

Dette er viktige presiseringer.

Noen ganger er det riktig og viktig å sette grenser og slå ring om grunnleggende verdier.

Alvoret rundt oss burde tilsi at bekymringen for årsakene til at ting går galt, ikke alltid burde overstyre at det faktisk er i ferd med å gå galt.

Det er altså ikke etablerte medier som er det virkelig store problemet.

Problemet er først og fremst at liberale medier mange steder er under massivt angrep fra autoritære krefter og at en (foreløpig relativt liten) andel av den norske befolkningen er i ferd med å sluke agnet deres.

Kritikk er nødvendig i et demokrati – på alle områder. Vi kan for eksempel mene at enkelte velferdsordninger gir feil incentiver uten at det betyr at vi ønsker å avvikle velferdsstaten.

På samme måte kan vi kritisere medienes feil og svakheter, samtidig som vi anerkjenner at redaktørstyrte, etablerte medier fortsatt er en uunnværlig bærebjelke i et opplyst offentlig ordskifte.

For uansett hvor irriterende og feilbarlige de kan være, utgjør de store mediene en siste skanse mot maktmisbruk og systematiske løgner. Uten dem svekkes demokratiet fordi borgerne ikke lenger får den felles kunnskapsplattformen som trengs for å ta informerte valg.

I Norge har særlig NRK fungert som en av få institusjoner der befolkningen faktisk møtes i en delt politisk samtale.

Når medielandskapet fragmenteres, er det derfor ikke tilfeldig hvem som jubler. Det gagner de kreftene som ønsker mer polarisering, svakere institusjoner og større rom for alternative «sannheter». Det er i det vakuumet at tillit forvitrer – og demokratiet med den.

Hvis man stadig setter søkelys på etablerte mediers feil og mangler, risikerer man å gå glipp av det som er mer grunnleggende.

Et eksempel er hvordan aktivisten Charlie Kirk etter hvert ble belyst, der den høyreradikale Kirk og hvordan bevegelsen han representerte aktivt undergravde demokratiet, nærmest druknet i mediekritisk støy mange steder.

Kirk ble utvilsomt sitert ut av sammenheng en rekke steder.

Men her kunne mediene, helt uten frykt for å være partiske, også gått grundigere inn på hvordan Kirk-saken – og spesielt det faktum at han ble gjengitt feil – utviklet seg til å bli et agitatorisk våpen for deler av ytre høyre.

Dette perspektivet kunne med fordel vært tydeligere fremhevet i den norske dekningen.

Her vil jeg slå et slag for de etablerte mediene. Mediene skal holdes ansvarlige når de svikter sine egne standarder.

Samtidig er det som Sam Harris sa allerede i 2016, om problemene med å håndtere den konstante strømmen av løgn, fortegnelse og «flood the zone with shit»: «If it was just the half of it, we might stand a chance.»

Mediene står i en situasjon som er den mest krevende på denne siden av annen verdenskrig.

Store medier vil fortsette å trå feil. Uansett hvor mye det rettes opp, vil mer tilkomme, det vil alltid være nok å ta av i dette uendelige kaoset. At det er flere røde enn blå journalister kan vi påpeke, men det vil ikke endre seg anytime soon.

Først og fremst er den postfaktuelle tidsalderen krevende for oss alle. Når selve sannhetsprinsippet er i spill, vil en hvilken som helst feil være last til byrde for oss og en gevinst for demokratiets fiender.

Mediekritikk er derfor viktig i en liberal offentlighet. Det er mye som kan bli mye bedre.

Men her, som ofte ellers, bør vi passe oss for ikke å trekkes inn til et sted vi helst ikke vil være. Til dit hvor desinformasjon og normalisering av autoritære krefter er forkledd som mediekritikk.

Vi behøver ikke å elske alt de etablerte mediene driver med. De skal tåle kritikk (det kan også være et uttrykk for sympati).

Men når det stormer som verst mot dem, fra folk med dårlige hensikter, skal vi komme dem til unnsetning.