Når papirtigeren brøler

Det har vært en offentlig sannhet en stund allerede. Skiforbundet har måttet tvinge noen av nasjonens beste langrennsløpere til å være med på landslaget. Det er like flaut som det er nødvendig.

«Vi vil ha ha god kommunikasjon og samarbeid i laget».

Stjernene samlet

Papirtigeren hadde faktisk brølt. Det er ikke så ofte sånne gjør det.

Derfor satt de der samlet på rekke og rad, alle våre beste langrennsløpere og lyttet til langrennssjef Cathrine Instebøs innledning. Anledningen var presentasjon av neste sesongs landslag midt i Oslo sentrum i lokalene til en av Skiforbundets viktigste sponsorer gjennom en årrekke, en kjent sparebank.

Det hele skulle åpenbart utstråle samhold og en bred enighet om retningen videre for det som ble gjentatt er vår nasjonalsport.

Man trenger slike påminnelser med bare uker igjen før Norge skal spille fotball-VM.

Tvunget på plass

En ting var at gullgutten selv, Johannes Høsflot Klæbo, var til stede. Han er gjerne det. Tidenes vinterolympier skjønner hva posisjonen hans som hele sportens ledestjerne krever av ham, om det er i forbindelse med åpningsrenn på Beitostølen, å være med i Tour de Ski eller når landslagene presenteres omtrent på denne tida av året.

Men det var flere stjerner på plass, mange flere enn det man nok hadde trodd for bare et par uker siden.

Blant de likt kledde løperne var nemlig også en 38-årig landslagsdebutant fra Oppdal ved navn Astrid Øyre Slind. Karoline Simpson-Larsen var også der. I likhet med Karoline Grøtting. Alle tre gikk åpent ut og innrømmet at de følte de hadde blitt tvunget inn på landslaget.

Ledelsen hadde tatt frem en slags sovende trussel, et rovdyr som ikke hadde skremt noen på mange år.

Svak og ynkelig

Dette med en papirtiger er selvsagt et kinesisk begrep og betegner noe som fremstår som mektig eller truende, men som i virkeligheten er svakt og ynkelig og faller lett sammen, som papirtigeren gjør så snart det kommer regn.

Norsk langrenns egen papirtiger finner man i en bestemmelse i det såkalte fellesreglementet, artikkel 205.2

Denne lyder i utgangspunktet ganske så brysk:

«Løpere som har avslått et tilbud om å delta på NSFs landslag, skal ikke tas ut av NSF til å representere NSF i konkurranser i den sesongen tilbudet om landslagsplass gjelder, med mindre det foreligger særlige omstendigheter. »

Med litt andre og enklere ord:

Sier du nei takk til en landslagsplass, får du ikke lov å gå verdenscup.

Intet mindre. Så sant du ikke kan vise til dette som kalles «spesielle omstendigheter», som egentlig skulle være en streng unntaksbestemmelse.

Kastet alle kortene

Den kunne hatt navnet Lex Northug, fordi den kun var skrevet for å hindre den trønderske megastjernen i å bryte med landslaget.

Hver gang den har kommet opp siden, har man funnet løsninger. Rett og slett fordi forbundet ikke har turt å stå ved sine prinsipper – og sneket seg unna å svare på hvordan alt plutselig kunne defineres som «spesielle omstendigheter».

Det gikk over i det helt komiske da Johannes Høsflot Klæbo sa nei til landslaget i 2023. Stikk i strid med hva bestemmelsen så tydelig sa, gikk skipresident Tove Moe Dyrhaug ut og garanterte Klæbos deltagelse i verdenscupen – og kastet med det alle kortene til forbundet lenge før spillet i det hele tatt hadde begynt.

Klæbo var tilbake på landslaget ett år senere, men etter dette kunne ikke Skiforbundet si noe da også Astrid Øyre Slind sa nei til landslaget i 2025.

Ett år senere er situasjonen likevel en helt annen.

Slakt og siste sjanse

Slind har sammen med Simpson-Larsen og Grøtting blitt tvunget med på landslaget. Og det er altså de selv som bruker så sterke ord om prosessen. Reaksjonene var sterke. I den grad at mannen som på et vis var opphavet til hele bestemmelsen, nevnte Petter Northug, slaktet hele langrennsledelsen overfor VG.

Mange støttet ham og fordømte hele fremgangsmåten til Skiforbundet, men om forbundet har tapt den pr.-messige kampen, har de inntil videre vunnet kampen for landslagenes posisjon. Tvangen og truslene har rett og slett fungert.

Om det er flaut, er det også nødvendig.

Dette var dette kanskje den siste sjanse for den såkalte landslagsmodellen i norsk skisport.

Som Slind selv sa det etter presentasjonen: «De måtte nok gjøre dette, ellers hadde alt rakna».

Nesten ikke til stede

Selv om det altså var litt vanskelig å vite hvilken TV-serie det hele ga sterkest assosiasjoner til. Hvis svaret var Forræder, var tre av kandidatene litt for åpenbare. Derfor føltes det mest som de fleste spilte sine roller i en striglet utgave av Funkyfam.

En nødvendig maktdemonstrasjon?

Naturlig nok ble denne slags gjenfødelsen av Landslaget med veldig stor L ledet av nybakt far og langløper Emil Gukild.

Det første han gjorde var da også å presentere en ny landslagstrener blant mennene i form av telemarkingen Ånund Lid Byggland.

Han kommer fra Høydalsmo, hvilket også passet godt inn i symbolikken. Det er så nært skisportens vugge i Morgedal man nesten kommer.

Etter at den rappkjeftede Julie Bjervig Drivenes hadde fått opp stemningen fra sofaen på scenen hos Gukild, var det så mennenes tur.

Da Johannes Høsflot Klæbo fikk det åpenbare spørsmålet om hvordan han kunne klare å finne motivasjonen til å skulle prestere videre etter å ha vunnet alt som er mulig i to mesterskap på rad, svarte han smilende:

«Alternativet er veldig mye dårligere. Det frister ikke å bli bankmann».

De fleste av de fremmøtte i banksponsorens egne lokaler fniste litt nervøst. Men ingen sure miner var å se noe sted. Sponsorene hadde fått for lengst fått sin vilje. Selv om flere av løperne også fortsetter med sitt eget opplegg og egne trenere ved siden av, og usikkerheten for mange er stor, er alle nå en del av Laget.

Slik ble det etter noe som kun kan kalles en ren maktdemonstrasjon fra forbundets side. Den kom i tillegg altfor seint. Men den var kanskje helt nødvendig.

Er ikke de beste løperne på landslagene, har heller ikke skiforbundet et produkt som er attraktivt for sponsorene.

Astrid Øyre Slind satte meget presise ord på hele situasjonen for de berørte utøverne:

«Jeg er for gammel til å gå Norgescup».

Da lytter man heller til papirtigerens brøl.