Når sannheten er taushetsbelagt

3 hours ago 4

Jo mer sensitiv saken er, desto større er sannsynligheten for at den viktigste informasjonen aldri når offentligheten.

Det gjelder saker om for eksempel barnevern og psykiatri.

VG og Faktisk.no har publisert en omfattende gjennomgang av den såkalte Shada-saken.

Gjennom flere år har påstander om menneskehandel, drap og offentlig tildekking fått spre seg i sosiale medier, alternative medier og aktivistmiljøer.

Nå har journalister brukt måneder på å gå gjennom dokumentasjon, hente inn eksperter og kontrollere påstandene.

Resultatet er oppsiktsvekkende.

Les også: Alle sviktet Shada

De sentrale «bevisene» som har drevet saken fram, viser seg ikke å holde mål.

Det er viktig journalistikk.

Samtidig reiser saken et annet spørsmål: Hvorfor tok det så lang tid før motforestillingene kom frem?

Svein Tore Bergestuen

Kommunikasjonsrådgiver, forfatter og foredragsholder

Svaret ligger trolig i selve konstruksjonen av slike saker.

Menneskene som fremmer kritikken, står fritt til å fortelle.

De kan vise dokumenter. De kan publisere bilder. De kan holde pressekonferanser. De kan dele sin versjon av historien.

Institusjonene som blir anklaget, befinner seg i en annen situasjon.

De sitter på langt mer informasjon, men det meste av den er utilgjengelig.

Taushetsplikten setter grenser, av gode grunner.

Konsekvensen er at offentligheten ofte ikke får tilgang til sannheten.

Les alt VG har funnet ut om Shadas dødsfall her:

Jeg har i mange år arbeidet som kommunikasjonsrådgiver i saker som har fått stor offentlig oppmerksomhet.

En gjenganger er at ledere ønsker å forklare. De ønsker å korrigere feil. De ønsker å gi journalister mer kontekst. Svært ofte er det umulig.

Ikke fordi de mangler informasjon.

De har gjerne mapper fulle av den.

Problemet er at informasjonen tilhører andre mennesker.

Et barn, en pasient, en familie, - mennesker i krise.

Og da skal terskelen være høy.

Likevel bør vi tørre å diskutere hva denne ubalansen gjør med offentligheten.

For journalistikk er avhengig av tilgang til informasjon.

Pressen fungerer best når påstander kan prøves mot dokumentasjon, motargumenter og alternative forklaringer.

I saker som omhandler barnevern og psykiatri, finnes det ofte ingen slik balanse. Varsleren kan snakke, mens institusjonen kan i svært begrenset grad svare.

Journalisten må forsøke å finne sannheten i et landskap der store deler av kartet mangler.

Det er ingen kritikk av varsling.

Mange av de viktigste avsløringene i norsk historie startet nettopp med enkeltpersoner som fortalte det andre ønsket å holde skjult.

Men det er heller ingen grunn til å romantisere situasjonen.

Noen ganger er det varsleren som har rett.

Andre ganger er virkeligheten mer sammensatt.

Av og til er påstandene direkte feil.

Når det skjer, kan korrigeringen komme for sent.

Skaden er da allerede skjedd.

Mistankene har festet seg.

Historiene har vandret fra Facebook-grupper til podkaster, møterom og politiske miljøer.

Det er her dilemmaet oppstår.

Vi ønsker et sterkt vern om privatlivet til mennesker som befinner seg i sårbare situasjoner.

Men vi ønsker også en opplyst offentlighet.

Mellom disse hensynene finnes det en konflikt som sjelden diskuteres.

Kanskje fordi ingen sitter med en god løsning.

Som kommunikasjonsrådgiver har jeg ofte anbefalt ledere å ha bakgrunnssamtaler med journalister.

Det innebærer at opplysninger kan brukes, uten at kilden identifiseres.

Noen redaksjoner skiller også mellom bakgrunnssamtaler og «off record».

Da er opplysningene heller ikke ment for publisering, men kan hjelpe journalisten til å forstå saken bedre og stille riktigere spørsmål.

Fellesnevneren er enkel: Mer kunnskap gir bedre journalistikk.

I saker som involverer barnevern eller psykiatri, møter også dette rådet en grense.

På et tidspunkt blir sannheten taushetsbelagt. Da står vi igjen med et spørsmål som både politikere, jurister, presse og institusjoner burde diskutere oftere:

Har vi funnet den riktige balansen?

Eller har vi skapt en offentlighet der noen av de viktigste sannhetene bare kan dokumenteres lenge etter at opinionen har bestemt seg?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article