Når staten mister bakkekontakten om kjønn

DEBATT: Bufdirs ferske høring om «råd for møter med kjønnsmangfold» for offentlige ansatte viser hvor langt bort fra virkeligheten deler av offentlig Norge nå har beveget seg.

Stortingsrepresentant for Frp, Pål Morten Borgli, mener at Bufdirs høring om kjønn er bekymringsfull Foto: Magnus Kolstad

Dette handler ikke lenger om høflighet og respekt, men om å pålegge ansatte å delta i et språklig og ideologisk prosjekt som skaper mer forvirring enn trygghet.

La oss begynne med det grunnleggende: Det finnes to biologiske kjønn. Det er ikke et politisk standpunkt, men et faktum. Det betyr ikke at mennesker ikke skal få leve som de vil. En gutt kan være glad i en gutt. En mann kan gå i kjole. En gutt kan like Barbiedukker. Alt dette er helt uproblematisk. Men man slutter ikke å være gutt av den grunn – og man pisser fortsatt på guttedoen.

Når Bufdir nå anbefaler at offentlige ansatte skal bruke ulike navn og pronomen på samme person avhengig av situasjon og hvem som er til stede, beveger vi oss bort fra profesjonell forvaltning og over i et rollespill. Offentlig sektor skal være forutsigbar, tydelig og trygg – ikke flytende og situasjonsavhengig på denne måten. Ifølge rådene kan én og samme person omtales som «Lise» og «hun» i én sammenheng, men «Markus» og «han» i en annen – for eksempel når foreldrene er i nærheten. Dette setter ansatte i en urimelig situasjon.

Dette blir særlig alvorlig i møte med barn og unge. I en tid der psykiske problemer blant unge øker kraftig, burde voksne være tydeligere – ikke mer uklare. Barn og unge trenger stabile rammer, klare begreper og voksne som tør å formidle den harde sannheten: Du kan føle mye, mene mye og like hvem du vil, men virkeligheten lar seg ikke alltid definere etter følelser alene.

Likevel foreslår Bufdir å gjøre helt vanlige ord som jente, gutt, mor, far, mamma og pappa problematiske. Selvsagt må det være lov å bruke mamma og pappa, mor og far. Dette er ord barn forstår, kjenner igjen og føler trygghet i. Vi må ikke gjøre språket så ideologisk korrekt at vi ender med å forvirre barna fullstendig.

Også ressursbruken fortjener kritiske spørsmål. Hvor mye tid og penger bruker offentlig Norge på å utarbeide, lære opp i og følge opp slike detaljerte språkretningslinjer? Samtidig får vi stadig høre at det mangler folk i helsevesenet, i skolen, i eldreomsorgen og i psykiatrien. Vi trenger flere hender til viktige oppgaver – ikke flere dokumenter om hvordan man skal unngå å si «gutt» og «jente».

De fleste nordmenn er fullt i stand til å opptre høflig og respektfullt uten statlige språkinstrukser. Men respekt kan ikke bety at offentlige ansatte tvinges til å bekrefte ideologiske påstander de ikke deler, eller å late som om biologi er flytende.

Denne høringen bærer feil av sted. Nå trengs mindre symbolpolitikk og mer virkelighetsforankring. Tydelighet er ikke farlig. For mange barn og unge kan den tvert imot være helt avgjørende.