Når verden må slutte å se bort

Demonstranter skytes i gatene, ungdommer forsvinner i fengsler, og dødsstraff brukes bevisst som et politisk terrorverktøy

Samtidig forsøker enkelte aktører i Vesten å omskrive virkeligheten. Shahens sønn fremstilles som et samlende alternativ, til tross for at han mangler reell støtte blant folk inne i Iran og aldri har tatt et tydelig oppgjør med farens brutale styre, som iranerne selv kastet ut i 1979. Dokumentasjon viser også at hans støttespillere manipulerer lyd og bilder fra protester og angriper andre opposisjonsgruppers markeringer, ofte i takt med presteregimets egen desinformasjon.

Dette skjer samtidig som det finnes en velorganisert demokratisk motstandsbevegelse som i flere tiår har betalt en ekstrem pris. Brødrene til Siamak ble begge henrettet av regimet. Dette var ikke kamphandlinger, men politiske henrettelser – en praksis som fortsetter den dag i dag.

Europaparlamentets nylige resolusjon etterlater ingen tvil: EU slår fast at man står på det iranske folkets side og avviser forsøk på å kapre opprøret gjennom udemokratiske og udokumenterte alternativer.

FNs spesialrapportør og menneskerettighetsorganer har samtidig konkludert med at omfanget av drap, tortur og systematiske overgrep i Iran kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten, og at Irans øverste leder må stilles til ansvar.

Når verden kjenner disse faktaene, finnes det ikke lenger rom for passivitet. Å se bort er å bli medansvarlig. Historien vil ikke dømme oss etter hvor «forsiktige» vi var, men etter om vi sto på riktig side da et folk ble massakrert for å kreve frihet.

Iran trenger ikke arvinger fra fortiden. Iran trenger solidaritet med folket – og med dem som faktisk bærer motstanden. I dag har iranere over hele verden, uavhengig av politisk tilhørighet, blitt mer samlet – med unntak av de som støtter den tidligere diktatoren som ble avsatt i revolusjonen i 1979. Disse angriper andre opposisjonsgrupper basert på et narsissistisk syn som ikke tolererer andre. For alle andre står vi i sorg, deler smerten og gråter sammen. Tankene våre går til de som har mistet kjære og familiemedlemmer.

Jeg fikk inspirasjon fra et dikt på persisk skrevet av min venn, Dr. Khosro Nik Negat, og har oversatt det til norsk med minimal redigering. Jeg synes det reflekterer følelsene våre under denne prosessen:

«Verden fikk aldri vite hva som hendte med oss, / Blodet sprutet opp av jorden, rant gjennom gater og smug / Galger, faner, piler og blod er blitt ofret for de elskende / Tidens kretsløp går sin gang – honning i munnen på de fordervede / Hvor enn jeg går, ligger lik / Min hulkegråt gir meg ingen ro fra sorgen / Si meg, hvor kan jeg søke ly / Fra skoger fulle av rovdyr / Fra uvitende fylt av hat / Fra forrædere som selger troen sin / Du talte om kjærlighet – kulen ble din del / Og tiden strør igjen salt i såret ditt / Uansett hvor mye vi strever, kommer ikke morgengryet / Hvorfor tar ikke denne marerittnatten slutt? / Glem ikke, fedreland, alle disse tapte liv / To hundre tusen svøpt i likklede, ofret på din vei / En dag skal de gå gjennom gatene i dette landet / Folket – og minnene om martyrene skal vekkes til live / På den ene siden er jeg tung av sorg over livet i denne tiden / På den andre: hvor stolt jeg er blant alle disse heltene / Av tidens prøvelser har jeg blitt mer tålmodig enn Job / Av blodige tårer mer sørgende enn Jakob / Urettens tid skal svinne, sorgens tid skal gå / Til slutt kommer lyset – gjest i den mørke natten»