Nei, Rashidi, ADHD handler ikke om folk som er lei

Når Kaveh Rashidi i podcasten «Fastlegen» sier at «du får ADHD noen ganger fordi folk rundt deg er drittlei», kan vi forstå hvor frustrasjonen kommer fra, skriver innleggsforfatterne. Foto: Stein J. Bjørge

Det er lett å snakke om diagnoser og særlig overdiagnostisering, men vanskeligere å lytte til dem som lever med dem.

Diagnosen ADHD kan forstås både enkelt og komplekst. Problemet oppstår når vi bare velger den enkle forklaringen.

Vi møter dem hver uke: barn som aldri finner ro, foreldre som har brukt år på å forstå hvorfor, lærere som har prøvd alt. De ber ikke om merkelapper. De ber om hjelp. Da må ikke legers moraliserende holdning stå i veien for å gi hjelp som virker.

Når Kaveh Rashidi podcasten «Fastlegen» sier at «du får ADHD noen ganger fordi folk rundt deg er drittlei», kan vi forstå hvor frustrasjonen kommer fra.

Systemet er presset, leger er slitne, og diagnoser brukes noen ganger for raskt. Men når slike ord kommer fra en av landets mest synlige leger, treffer de ikke systemet. De treffer barna og foreldrene som allerede er helt utslitt av å kjempe mot systemet.

Et samspill

ADHD handler ikke om folk som er lei. Det handler om barn og voksne som mister rytmen i et samfunn som stadig spiller fortere, om nervesystemer som aldri får hvile, om relasjoner som ikke rekker å repareres før neste krav kommer. Og om foreldres bekymringer for at barnet skal ende opp med rusmidler, kriminalitet, ulykker og selvmord.

Ja, ADHD kan forstås enkelt, som en samling symptomer. Men det kan også forstås komplekst, som et uttrykk for samspill mellom biologi, relasjon og samfunn. Når vi reduserer det til irritasjon, mister vi ikke bare nyansene. Vi mister menneskene bak symptomene og problemene. Kaveh Rashidi blir bare enda en stemme blant mange som bærer på et stort ADHD-ubehag som til slutt går ut over barna.

For den som ikke forstår, kjennes det ofte som å slå hodet i en mur. Når forklaringene glipper og hjelpen tar slutt, er det lettere å bli lei enn å bli klok. Leihet kan være et uttrykk for avmakt, et tegn på at både fagfolk og foreldre står i noe de ikke lenger får grep om. Men når frustrasjonen får definere forståelsen, risikerer vi å overse det barnet prøver å fortelle om egne vansker med skolen, relasjoner, rusmidler og dårlig selvfølelse.

Et rop?

Det er lett å snakke om diagnoser og særlig overdiagnostisering, men vanskeligere å lytte til dem som lever med dem. ADHD er et medisinsk fenomen, men forklaringene bak er sjelden bare medisinske. Noen ganger er det språket for et liv i konstant overstimulering, et rop om regulering i en uregulert verden.

Når legen blir lei, er det kanskje et speil på noe større: et helsevesen som selv er utmattet, og et samfunn som har gjort tålmodighet til en mangelvare. Men da må svaret ikke være sarkasme. Det må være nærvær, forståelse og noen ganger handling. Dagens foreldre med barn med ADHD deltar i et lotteri der holdningene til legene de møter er avgjørende for om de får både diagnose og behandling.

Om det er sant at man får ADHD-diagnosen fordi legen og andre folk er lei, bør flere bli lei, lei av et system som ikke lytter, lei av et samfunn som reagerer før det forstår. For det finnes mange måter å rope om hjelp på. ADHD er én av dem. Vår jobb som leger er å lytte, også når ropet ikke passer inn i skjemaene våre.