Noe er rottent i Oslo!

^{«Rats, rats, lay down flat/Yes, yes, yes, yes/Lay down flat.»
(Syd Barrett)}

Altså, det er så mange gnagere av typen rattus norvegicus i Oslogatene nå, at det går kaldt nedover ryggen på en stakkar.

Vi ser dem nær sagt over alt. Ikke bare i busker og bedd, men også rett under beina på oss. De er svære og lange. Mange vil nok også si stygge. Og skumle.

Særlig mange av dem synes å foretrekke å svinse rundt i hovedstadens (omstridte) julemarked i det som populært kalles Spikersuppa ved Karl Johans gate. Mer Oslo sentrum blir det ikke.

Virale videoer av rottefamilier på tokt er sett av hundretusener, kanskje flere.

Videoer som viser rotter som glupsk og grådig fyker mellom matbodene på jakt etter matrester og div. menneskelige etterlatenskaper.

Så stort er problemet at eierne av «Jul i Vinterland» – som julemarkedet offisielt heter – har tatt grep.

Pressekontakt Aasmund Lund (som tydeligvis har lært av norske myndigheter) forsikrer at «situasjonen følges tett».

Men fenomenet er ikke til observasjon. Det tas mer aktive grep også. Det er lagt ut gift for å få has på dem, rottene. «Dypt nedi blomsterbedene», beroliger Lund.

Andre tiltak: Mer rydding og renovasjon, lukkede søppelkasser og kontinuerlig ettersyn av området.

Det er til og med opprettet dialog med Bymiljøetaten.

Men hjelper det? Tiden får nesten vise, men per nå ser det ikke veldig lovende ut.

På mine daglige vandringer fra Aker Brygge til Akersgaten og der omkring (også det i Oslo sentrum, for dere uinnvidde) ser jeg dem nemlig, rottene, både her og der. Midt i landets hovedstad.

Det er ikke bra. Det er ikke det.

Foto: Thomas Andreassen / VG

Forrige dagen her, mens jeg spankulerte i moderat tempo ned langs Universitetsgaten, fikk jeg et syn jeg sent vil glemme. Trolig aldri.

Der, midt i gaten, lå en rotte, halvdød. Den rørte nemlig på seg, tross store skader på legemet.

Plutselig landet tre måker (av noen kalt luftens rotter, men la oss ikke ta den debatten her) på rotteskrotten og begynte straks å hakke løs på den med stor intensitet.

Jeg skal ikke fastslå at jeg hørte rottens dødsralling, men jeg innbilte meg at jeg gjorde det. En svak pipelyd, mens måkene glefset i seg (beklager detaljene) tarmer og kroppsdeler.

Djupt rystet gikk jeg over Karl Johan, uten å svinge innom julemarkedet, til Fridtjof Nansens plass, forbi Rådhuset, og ned til Aker Brygge.

Idet jeg skulle gå om bord på Nesoddbåten (som i parentes bemerket er landets mest trafikkerte fergestrekning, men alt annet enn omfattet av regjeringens gratisordning), fikk rystelsen en ny omdreining.

For fra luften så jeg en måke som mistet noe, og det rett i hodet på en intetanende båtpassasjer, og jeg grøsset: Var det restene av den maltrakterte rotten som deiset ned fra oven?

Heldigvis, spesielt for den trufne passasjeren, var det «kun» en sjøstjerne. Men jeg blir fortsatt uvel av tanken på hva det kunne vært, flere uker etter tildragelsen med rotten og måkene.

La meg tydelig understreke at byens rotteutfordring startet lenge før årets julemarked ble åpnet. For de har vært der lenge, ute i åpent lende, ikke minst i sommer. Også da så jeg dem på daglig basis.

Også rett ved, utenfor landets nasjonalforsamling, selveste Stortinget, har rottene skapt ballade og baluba denne høsten.

I en nifs reportasje her i avisen kunne to av landets deputerte fortelle at Oslo-rottene har vært en snakkis i politiske kretser i lang tid.

Så da er spørsmålet: Hva gjør Oslos myndigheter med det som påstås å være byens halv million rotter? Har de en strategi? Er målet utryddelse eller en eller annen form for fredelig sameksistens, dog uten særlige treffpunkter?

For selv om man selvsagt har stor respekt for naturen og dens mange vekster og vesener, så er det noe med rottene, især byrottene, som vekker vemmelse og kroppslig uro.

De må bort fra gatene, Oslo-myndigheter! Det er ikke mer å si om det.

Vi kan jo ikke ha det sånn i verdens rikeste land.

At rottene rotter seg sammen. Mot oss alle.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.