Nok en pris til Vebjørn: – Måtte slutte med sytinga og finne noe jeg er god på

– Jeg kobler aldri av. Jeg kan sitte og se på serie, men så må jeg stoppe serien fordi jeg kommer på en idé. Det er bare sånn det er.

Som de fleste lofotværinger, har Vebjørn Møller (25) et sterkt forhold til havet. Og en drøm om å kunne tjene penger på nettopp havet.

Tirsdag fikk han tildelt prisen for Kystkulturprisen fra Norges Fiskarlag. Begrunnelsen er at Vebjørn «skaper interesse og engasjement for en levende kyst- og fiskerikultur i Norge».

Men 25-åringen har seilt på krevende sjø av for å komme dit han er i dag.

Det er nemlig ikke bare enkelt å leve av havet, når du sitter i rullestol.

– Du skjemmes litt

– Jeg har jobbet mye med meg selv. I situasjoner som jeg har havnet i er det viktig å ikke synes for synd å seg selv, selv om det er fort gjort å gjøre, sier Vebjørn Møller.

Pappa var fisker. Slik familien alltid har vært. Han lagde små fiskebåter til sønnen sin, som Vebjørn lekte med på gulvet.

Etter hvert som han ble eldre, begynte Vebjørn å bygge om båtene. For selv om han ikke kunne bli fisker på grunn av muskelsykdommen Duchennes muskeldystrofi, hadde han en drøm om å jobbe som maskinfører.

Men så kom første skoledag på byggfag på Leknes videregående skole.

Taxien Vebjørn satt i rakk aldri frem til skolen.

Bilen havnet av veien. Vebjørn skadet ryggen og fikk store muskulære skader.

– Det går ikke an å beskrive følelsene jeg hadde da. Du skjemmes på en måte litt. Du ser vennene dine dra på fest og gjøre de tingene som ungdom på videregående skal gjøre, mens jeg så vidt klarte å dra på kjøpesenteret, forteller Vebjørn.

– Jeg følte innimellom at jeg ikke hadde noe her å gjøre. At jeg ikke var til nytte, men alt det der er egentlig bare tull! Det er sånne meninger du fort lager i hodet ditt. Og så er det egentlig ikke så ille som du skal ha det til.

Flere vendepunkt

– Denne gamle sjarken hadde stått og støvet ned i et naust i 30 år. Jeg har plukket den fra hverandre og bygd den opp igjen, forteller Vebjørn Møller.

«My garage, my rules» står det på noen av plakatene på veggen.

Modeller av gamle fiskebåter og moderne trålere fyller arbeidsbenken. Båter Vebjørn har laget helt selv.

– Akkurat nå lager jeg en snurrevadrigg til sjarken.

– Hva er en snurrevadrigg?

– Det er et fiskeredskap. Veldig populært og veldig lettvint.

De brede r-ene i Vebjørns dialekt skinner ekstra når han snakker om sjark, trål og snurverigg.

Men han snakker også åpent om å ha det tungt.

Da han hadde det som verst i ungdomsårene, i rullestol, med muskelsykdom og en knust drøm om å bli maskinfører, innså han at han måtte ta grep.

– Jeg fikk blant annet ei bok av søstera mi. Den heter «Hemmeligheten». Den gjorde at jeg begynte å tenke litt annerledes, forteller Vebjørn.

– Jeg begynte å tenke mer positivt. I tillegg hjalp søstera mi meg mye. Vi snakket en del i telefonen. Hun hadde alltid trua på at jeg skulle få til noe stort. Det ga meg en gnist.

Så Vebjørn begynte å leite etter noe som kunne dra han opp av mørket.

– Jeg måtte bare bestemme meg for at nå var det nok. Jeg måtte slutte med sytinga og finne noe jeg var god på, forteller han.

– Jeg hadde egentlig ingen anelse om hva det skulle være, men det var jo rett foran øynene mine hele tiden.

Skal være ekte

Lidenskapen og Vebjørns vei videre hadde nemlig fulgt han fra leken på gulvet hos foreldrene i Lofoten.

Etter bilulykken flyttet Vebjørn hjem. Han fortsatte på byggfag, på Vestvågøy videregående skole.

Det var mens han gikk der at han fikk et byggesett av en båt. Plutselig var Vebjørn tilbake i barndommen, med modellbåtene han hadde fått av pappa.

Vebjørn oppdaget at dette var noe han mestret, og han fant ut at det var mulig å fordype seg enda mer i de små båtene.

Modell av «Svana» og tråleren «Gustav Johannes».

Vebjørn Møller

– Jeg begynte å sjekke litt ut på nettet om hvordan jeg kunne bygge båter fra scratch. Jeg lærte meg linjetegninger, og begynte å bygge modellbåter på samme måte som de ekte båtene blir bygd. Planke for planke.

Vebjørn forteller om forskjellige typer redskaper på båt, om Lorentzen-vinsjer, lanterner, og at dørene på båtene han lager må være høyt nok over dekket, slik at de er innafor kravene Fiskeridirektoratet har for ekte fiskebåter.

– Jeg liker ikke når folk kommer og sier at båtene jeg har laget ikke stemmer med virkeligheten. Da må jeg endre på ting. Det skal de ikke få sjansen til her, nei.

Og det er mange som har fått øynene opp for Vebjørns arbeid. Bestillingene renner inn fra redere og bedrifter som vil pynte kontoret, og privatpersoner i alle aldere.

Han har vært med på «Norge Rundt». Han har vunnet flere priser, og hatt utstillinger i både Tromsø og Trondheim.

Men han har nesten ikke tjent penger på lidenskapen sin. Før nå.

En uvanlig bestilling fra Kitch'n

– Jeg bestilte 50 skjærefjøler fra Kitch'n, men de ville ikke sende dem ut med en gang. De trodde sikkert jeg var sinnssyk, eller at jeg spiste veldig mange brødskiver, forteller Vebjørn.

I hendene holder han to skjærefjøler. På den ene har han svidd inn bilde av en sjark, på den andre er det bilde av ei gammel treskøyte.

– Jeg skjønner jo Kitch'n godt. Det er jo ingen som bestiller 50 skjærefjøler, men det gjorde i alle fall jeg.

For noen uker siden ble selskapet hans godkjent i Brønnøysundregistrene.

– Jeg har ikke tjent så mye for båtene mine tidligere. Det har vært sånn at man har dekket utgiftene, og akkurat holdt seg under grensen for hva man kan sitte igjen med av overskudd på ett år, forteller han.

Men nå som han har fått selskapet på rett kjøl, håper han å kunne tjene bedre på håndverket sitt. Derfor har han utvidet sortementet.

– Jeg kjøpte den beste svipenna du kan få. Og så dekorerer jeg skjærfjølene med bilder av forskjellige båter, forklarer han.

– Ut fra de bestillingene jeg har fått til nå, må jeg vel dekorere rundt 100 fjøler frem mot jul.

I tillegg til modellbåtene han lager.

– Kompisene mine lurer jo på om jeg noen gang får tid til å finne meg ei dame. Jeg er jo i verkstedet typ 10 timer i døgnet. Det er fort gjort at jeg spiser middagen min her også.

– Det kan du jo ikke gjøre hvis du skal prøve å finne deg en kjæreste?

– Nei, det går ikke. Vi får håpe at det etter hvert blir sånn at jeg kan slå meg litt mer til ro. Men akkurat nå tror jeg ikke det er en mulighet for det.

Vebjørns plan er å få bedriften til å vokse. Bygge seg opp på sosiale medier og nå ut til folk.

Ikke bare med produktene han selger, men med budskapet han håper han sender ut.

– Jeg føler at det er en viktig jobb. Det er mange som sitter i rullestol og har utfordringer, som skriver til meg at jobben jeg gjør og tingene jeg deler på sosiale medier har hjulpet.

– Hvordan da?

– De sier de har vært på en mørk sti. At de har følt på når du sitter i rullestol, så er det der du blir sittende til du dør. Men det er ikke sånn det funker. Du må finne ting du liker å holde på med. Og så må du prøve å finne en løsning for å få det til.

– Jeg trenger jo ikke å stå for å bygge båter. Jeg må jo bare tilpasse verkstedet og tilpasse omgivelsene litt. Da går det bare godt.